Byutvikling styres best av diktatorer, konger og ledere med frie hender. I Kina tegner verdens fremste arkitekt Rem Koolhaas det nye tv-huset til China Central Television. I Oslo blir den samme Koolhaas’ bygning på Vestbanetomten aldri noe av, fordi noen vil verne en verdiløs, liten stasjonsbygning. (Den er så liten at et par lastebiler enkelt kan flytte den til Folkemuseet.)
På 1600-tallet grunnla Christian IV gatenettet i Christiania, han bygget opp Fredrikstad og Kristiansand med sine karakteristiske kvadraturer i byens sentrum “1272 alen lang og 1056 alen bred”. I Trondheim holdt byplanleggeren Cicignon oppsyn med de rette vinkler i Midtbyen, mens keiser Napoleon III hanket inn én mann, baron Eugène Haussmann, og ga ham i oppdrag å gjøre Paris til verdens vakreste by. Slik oppsto bulevardene og avenyene i Paris. Både Christian kvart, Haussmann og Cicignon bygget etter prinsippet om at borgernes fellesnytte var viktigere enn tomteeiernes egennytte. Prinsippet må gjelde også for området rundt den nye operaen i Oslo.
Oslo er i ferd med å få et av Europas flotteste bygg. En allianse av kommunepolitikere, statlige grunneiere og andre næringsinteresser ville mure operaen inne av høye blokker. Denne planen har nå spilt fallitt. Området skal tegnes på nytt. Arkitektene kommer på banen. Fornuften kan seire. Det vil bli langt lavere "kvadratmeterutnyttelse" på tomtene nærmest operabygget. Samtidig må den opprinnelige finansieringsavtalen oppheves. Dette må ikke ende som en farse der stat og kommune krangler om regningen. Derimot er det en gylden anledning for Jens Stoltenberg til å kjøpe opp hele området rundt operaen. Det hadde vært mer schwung over dette enn oppkjøpet av noen få meter strandlinje på Bygdøy.
Bjørn Simensen har symbolsk nok valgt verdens første opera, Orfeo fra 1607, som åpningsforestilling i april 2008. Dette viser Simensens kløkt som ringrev og lobbyist. Orfeo ble opprinnelig satt opp i det italienske fyrstedømmet Mantova, i et klima der fyrstene gjerne gikk hverandre en høy gang i å sette opp spektakulære og overdådige oppsetninger. Prins Francesco Gonzaga finansierte storverket, og det var slett ikke uvanlig at fyrstene selv deltok i forestillingen, gjerne som musikere i orkesteret. Nå er omsider Jens Stoltenberg kommet på banen i operasaken. Det er bra. Akkurat her forventer vi at Staten rydder opp, og finansierer det som Erling Lae ikke greier å bla opp. Så kan Stoltenberg om halvannet år sette seg i operaen, om enn ikke i orkesteret, så i hvert fall på orkesterplass, og motta velfortjent heder mens han lytter til stjernedirigenten Rinaldo Alessandrinis fremførelse av Monteverdis fyrstelig finansierte opera.
Og så må vi ønske den nyutnevnte operadirektøren lykke til. Det blir altså ikke Per Boye Hansen. Han seiler i stedet opp som favoritt, når den nye direktøren snarest må besette operaens aller viktigste stilling: den kunstneriske leder.
Chaudhry blir et godt valg
Dagsavisen melder at Akhtar Chaudhry seiler opp som en het kandidat til å bli ny nestleder i SV på landsmøtet i mars. Akhtar Chaudhry er en veteran i Oslo bystyre, en kvalifisert kandidat med minoritetsbakgrunn. Med forrige ukes forsidesak om minoriteter i regjeringen friskt i minne, støtter vi helhjertet hans kandidatur. Det partiet som først velger en politiker med minoritetsbakgrunn inn i partiledelsen, sender ikke bare et viktig signal. Det vil være en milepæl i det nye Norges historie.
AvdH