Hvis mine øyne hadde veket unna
det skarpe skinnet fra den sterke strålen
så hadde jeg forvillet meg det tror jeg.
Og jeg kan huske at jeg derfor våget
å tåle desto mer; så jeg forenet
mitt blikk med det uendelige verd.
O, rike nåde, du som ga meg mot til
å holde blikket alt hva synet evnet,
og skue det uendelige lys!
Jeg så i lysets dyp at alt som finnes
omkring på universets mange sider,
er kjærlig bundet inn i samme bok;
substanser, aksidenser, relasjoner
er nærmest smeltet sammen i en helhet;
det jeg kan gjengi her blir kun et lysglimt.
Av dette lyset gripes man så sterkt
at ingen kunne tenke seg frivillig
å snu seg bort og se på noe annet;
for alt det gode, som er viljens mål,
er samlet der, og alt som der er feilfritt,
er ufullkomment uten dette lyset.
Fra nå av blir min evne til å tale
om det endog det lille jeg kan huske
mer knapp enn barnets mens det ennå dier.
Da ble mitt sinn brått rammet av et glimt
av lys, som brakte med seg det jeg søkte.
Her svant den høye fantasiens kraft,
men lik et hjul som dreier jevnt, slik fulgte
min trang og vilje nå den kjærlighet
som styrer solen og de andre stjerner.
Divina commedia, Paradiso, sang 33, versene 81-90, 100-108 og 140-145.
Avslutningen av Dantes Den guddommelige komedie (mellom 1308 og 1321) finnes omsider på et leselig bokmål, gjendiktet av Erik Ringen, gjengitt fra boken Vestens mystikk (red: Jan-Erik Ebbestad Hansen), Verdens Hellige Skrifter, 2005. Vi venter spent på fortsettelsen, det vil si begynnelsen, og ønsker våre lesere en lys jul!