Aktuelt

Åpen og inkluderende?

Troen på statskirken er klippefast i Det norske Arbeiderpartiet. Like sterkt står frykten for å miste kontroll over statens religion. Arbeiderpartiet gir som kjent aldri fra seg makt frivillig. Trond Giske har igjen latt seg intervjue i øst og vest, denne uken var refrenget om “hvor viktig kirka er i viktige faser i livet”. Giske minner nå mest av alt om en flink ordenselev som har latt seg forlede til å tro han er blitt utnevnt til rektor. Det er rart å være vitne til hvordan ateister land og strand rundt tviholder på et diffust fellesskap – “en åpen og inkluderende kirke,” og frykter at denne kirken skal overtas av noen like diffuse mørkemenn som vil ødelegge kosen i høytidene. Eller, skrekk og gru, som blander seg inn i hva slags popmusikk som kan fremføres i det lokale kirkebygget.

15 av 16 fylkesledere i Ap slår ring rundt statskirken, melder Dagsavisen etter en ringerunde. Nå er likevel ikke engasjementet påfallende i Ap. Bare tre-fire prosent av Arbeiderpartiets 1200 høringsinstanser svarte på høringsbrevet. 48 av 1200 lokallag! Av disse var visst to tredjedeler tilhengere av å videreføre statskirken. Dette ytterst spinkle materialet forhindret ikke partisekretær Martin Kolberg i å gå høyt på banen og si at han “anser [et skille mellom kirke og stat] som ikke særlig sannsynlig”. Vi fornemmer allerede hvordan gudene skjelver i sine himler, og kan knapt vente til Arbeiderpartiets landsmøte i april for å få svaret.

Kirker og trossamfunns viktigste oppgave er ikke å være åpne og inkluderende. Tvert imot, det finnes det en eksklusiv dimensjon ved så godt som alle religioner. Slik må det være. Og vi skal lære oss å leve med (og krangle med) stadig flere slike også i Norge. Det er sånn sett lovende at de troende selv (både Kirkerådet og Frikirkerådet) greier å tenke prinsipielt rundt disse spørsmålene, og lar kirken være kirke og stat være stat.

Det vi trenger, er en åpen og inkluderende stat. En stat som ikke ofrer prinsipper på pragmatismens alter. En stat som ikke diskriminerer, som ikke setter én religion i en særstilling. Derfor er spørsmålet om folkeavstemning og "grasrota i Ap" litt på siden. Det avgjørende fremover vil bli minoritetsvernet. Hvordan vil majoriteten i Norge stille seg for å unngå å overkjøre de nye minoritetskulturene? Hvordan forhindre en ytterligere marginalisering av deler av innvandringsbefolkningen? Et første svar ville være å sidestille alle religioner i forhold til staten. Ikke for å bekjempe dem, men for å inkludere dem i det norske fellesskapet.

“Gi Gud hva Guds er, og keiseren hva keiserens er,” sa kristendommens grunnlegger. Den lutherske kristendommen bærer med seg en arv som i mye er verdifull, og som i mangt kan forandres og videreutvikles. Den er uansett levedyktig uten Trond Giske som øverste leder. Den kunne sant å si klart seg uten Valgerd S. Haugland også, hun som utpekte Ole Chr. Kvarme til biskop i fjor. Her er det er tankekors: For om kirken selv fikk bestemme i Oslo, hadde den liberale Trond Bakkevig blitt biskop.

AvdH

Mer fra Aktuelt