Fleipen satt løst blant journalistene før pressekonferansen om regjeringens nye kulturlov denne uken. Kulturlov? Da får vi vel et kulturpoliti også? Og når kommer de statlige kvalitetsinspektørene?
Selv kulturminister Trond Giske klarte ikke å styre unna blødmene. “Du kan ikke med kulturloven i hånd anlegge sak fordi du ikke liker en forestilling du har sett,” lød ministerens lett innøvde replikk. “I tilfelle ville jo ordet ‘teateranmeldelse’ fått en helt ny betydning,” la han til, og vekket pliktskyldig humring fra departementsbenken.
Og det er fristende ja, nesten for lett å avfeie de rødgrønnes lovforslag med et smil. Soria Moria-erklæringens løfte om en “enkel, generell kulturlov” er i sannhet innfridd: Departementets høringsforslag som selv med stor skriftstørrelse får plass på én A4-side er både så enkelt og så generelt at det truer med å oppløse seg selv. Ved første øyekast så det ut som Giskes lov først og fremst ga opposisjonen et retorisk dilemma: Hvordan skulle de angripe en lov de var imot, når selve teksten var så generell at ingen kunne være uenig med den?
“Dette er symbolpolitikk,” sa kritikerne. Det har de rett i. Men det er ikke dermed sagt at kulturloven som formulerer det offentliges ansvar for et variert kulturtilbud landet over er uten betydning. Folk i kulturfeltet, av alle mennesker, burde vite at symboler ikke skal undervurderes.
Det er ikke usannsynlig at kulturloven kan fungere akkurat slik den er tenkt: som et middel for å gi kultursektoren ytterligere tyngde og status blant politikere over hele landet. Vi ser for oss kulturaktører av ulike slag, fra Kirkenes til Kristiansand, som nå kan heve stemmen og si at politikerne “bryter kulturloven”. Så vil de få debatt, og allerede der har man tatt et skritt i retning av å gi kulturfeltet mer prestisje og oppmerksomhet.
I tillegg inneholder paragrafen som omhandler lokalpolitikken en formulering om at det offentlige skal “fremme profesjonalitet og kvalitet” på kulturfeltet ikke bare den variasjonen alle er så grunnleggende enige om. Det lover godt.
Den prinsipielle betydningen av kulturloven ligger likevel et annet sted: på globalt og internasjonalt nivå. I disse dager ratifiseres Unesco-konvensjonen om kulturelt mangfold av Stortinget. Konvensjonen skal sikre handlingsrommet for en nasjonal kulturpolitikk – stipender, støtteordninger, kvotesystemer – selv om slike ordninger skulle vise seg å gå på tvers av internasjonale handelsavtaler. Dette er et viktig poeng å slå fast: Kultur formidles alltid gjennom et medium, og har derfor en grunnleggende varekarakter. Men kulturuttrykk kan aldri reduseres til bare en handelsvare, noe som burde være for selvsagt til å måtte nevnes.
I et slikt perspektiv kan regjeringens luftige lovtekst vise seg å bli viktig, fordi den forankrer dagens kulturpolitiske praksis på et juridisk nivå. Samtidig gir den Unesco-konvensjonen ekstra formell støtte en støtte den behøver.
BRG