Aktuelt

Ny sjef til Operaen

Det er gode tider for den klassiske musikken i Oslo. Morten Walderhaug har begynt revitaliseringen av Oslo-filharmonien, godt hjulpet av sjefdirigent Jukka-Pekka Saraste. Og Per Boye Hansen har søkt sjefsstillingen som direktør ved Den Norske Opera.

Mange av oss lurte i vår tid på hva vi skulle med et nytt operabygg i Oslo, så lenge Den Norske Opera var så gudsjammerlig kjedelig. Hvorfor heller ikke gi oss et nytt konserthus, slik at vi kunne høre – virkelig høre – et av verdens beste symfoniorkestre? Den var den gang. Men skal vi være ærlige: Oslo-Filharmonien spilte nok med mye energi under sin fantastiske dirigent Mariss Jansons. Men repertoaret var konvensjonelt og begrenset, både geografiske og tidsmessig.

Den Norske Operas repertoar under Bjørn Simensens ledelse har alltid vært forutsigbart og kjedelig. Men i motsetning til Jansons, har det ytterst konvensjonelle operarepertoaret også vært ytterst konvensjonelt fremført i Folketeaterbygningen. Likevel har det trukket folk. 80 prosent belegg, ifølge Dagens Næringsliv, og ikke ett regnskap i minus på 16 år. Slikt gir politisk goodwill. Bjørn Simensen har representert Operaen utad på en god måte. Han skal ha sin del av æren for at politikerne bevilget penger til et unorsk praktbygg i Bjørvika. For den innsatsen må man gjerne reise ham på sokkel i Bjørvika.

Men som kunstnerisk leder har Simensen vært en fiasko. Han er blitt sterkt kritisert for sine kunstneriske valg og manglende evne til å lytte til kompetente rådgivere. Han har allerede sittet for lenge, og blir likevel sittende til åpningen av den nye operaen i april 2008. Noen kunstnerisk profil er ennå ikke presentert for det nye huset.

For at de første sesongene ikke skal bli en flopp, er det helt nødvendig at Simensen viser seg mer lydhør for rådgivere som vektlegger kunstnerisk kvalitet og nyskapning mer enn han selv. Når også norske komponister denne uken karakteriserer operasjefen som “oppsiktsvekkende uoppfinnsom”, “feig” og “lite visjonær”, da har institusjonen et troverdighetsproblem man i hvert fall ikke kan avvise.

Interessen for og kunnskapen om opera som et mektig totalkunstverk er lav, men stigende i Norge. Ikke minst takket være NRKs spektakulære tv-overføringer av det ypperste (og morsomste!) som fremføres på den internasjonale operascenen (som Glyndebournes Julius Caesar, Pariseroperaens Les Indes Galantes eller Les Paladins). Radikale regigrep og frapperende fremføringspraksis i møte med historisk materiale kjennetegner de sterkeste operaoppsetningene. Dobbelt så mange besøkende i den nye operaen er dermed helt innen rekkevidde, dersom styret finner en øverste leder som vil kombinere hensynet til administrasjon og inntjening med et genuint blikk for kunstens egenverdi.

Denne egenskapen har Per Boye Hansen. Han gikk fra å lede et operahus i Berlin med 500 ansatte til en organisasjon med under 20 i Festspillene i Bergen. Det kunstneriske suksessen i Bergen taler allerede for seg, og ble til innenfor forsvarlige økonomiske rammer. For det er viktig, som det sies i dagens avis, at operasjefen har et naturlig innpass blant politikere og næringsfolk. Men for å lede en kulturinstitusjon er det like grunnleggende å forstå hva som driver skapende og utøvende kunstnere. Så vidt vi kan forstå, forener Per Boye Hansen begge hensyn, og Den Norske Operas styre, ansatte og publikum kan være glade om han takker ja til jobben.

AvdH

Mer fra Aktuelt