Aktuelt

Universitetene og nasjonalismen

Hvis det finnes én ting som kjennetegner verden akkurat nå, må det være reaksjon mot globaliseringen. Globaliseringsprosessene har gått fort og forandret folks liv, verden synes flytende og utrygg. Vi ser det i overnasjonale organisasjoner (EU, WTO, FN) som bremses opp og står i stampe. Vi ser det i møtene mellom religioner og kulturer, som konfronteres med sine ulikheter. Vi ser det på immigrasjonsfeltet, hvor innvandringsspørsmålet er blitt Norges viktigste politiske sak.

Vi ser det også i universitetsmiljøene. Internasjonaliseringen har gått raskt. Antall forskere med utenlandsk bakgrunn ble doblet på 1990-tallet. I realfagene er nå nær en fjerdedel av de vitenskapelige stillingene besatt av utlendinger. Forskerfellesskapene blir mer internasjonale. Antall utenlandske studenter i Norge øker.

Denne utviklingen går ikke smertefritt. To interessante eksempler:

1) Åtte av ti forskningsartikler fra norske forskningsinstitusjoner leveres nå på andre språk enn norsk, ifølge Aftenposten. Så mange skriver på engelsk at noen frykter norsk er truet som forskningsspråk. Belønning av publisering i anerkjente internasjonale tidsskrifter styrker engelsktendensen ytterligere. Skal universitetene ha en nasjonal oppgave i å bevare norsk som forskningsspråk?

2) Institutt for sosialantropologi ved Universitetet i Oslo har ansatt tre nye forskere, og endte med å velge tre tyskere. Dette vekker undring – antropologiprofessor Unni Wikan påpeker til Klassekampen at det var en godt kvalifisert nordmann blant søkerne. Skal universitetene ansette de best kvalifiserte søkerne uavhengig av nasjonale hensyn, eller skal norsk statsborgerskap være en kvalifikasjon i seg selv?

En artikkel av samfunnsviter Nina Dessau i dagens avis tyder på at norske forskermiljøer ikke er så internasjonale som vi trodde. En tredel av de utenlandske forskerne i Norge mener at immigrasjonsmyndighetene lager hindringer for dem. Enda flere føler seg uvelkomne i Norge. Over 60 prosent opplever sosiale og kulturelle forskjeller som en hindring. Forskerforbundet har på sin side konkludert at norske forskere er “litt vel hjemmekjære” (Aftenposten 12. september 2004). Sammenlignet med nabolandenes forskere publiserer norske forskere mindre internasjonalt, de tar færre doktorgrader med utenlandsopphold, mottar mindre ekstern finansiering fra utlandet og samarbeider generelt mindre med utenlandske forskningsmiljøer.

Universitetene bør være en internasjonaliserende kraft i samfunnet. De skal sørge for import og eksport av ideer og informasjon, som er viktig for nyskapning i næringslivet, for effektivitet i det offentlige, og generelt for at landet takler globaliseringen best mulig. De bør også virke internasjonaliserende i form av å venne Norge til sin nye, internasjonale befolkning, for eksempel gjennom en mer offensiv kvotering av minoritetsstudenter etter mønster av amerikansk affirmative action.

Universitetenes utfordring i møte med globaliseringen er som på alle andre samfunnsområder å bekjempe nostalgien – den instinktive trangen til å bevare ting som det var – og i stedet se fremover, se mulighetene, og skape noe nytt og bedre uavhengig av de nasjonale rammene.

SIMS

Mer fra Aktuelt