Aktuelt

Sosiologisk 600-årsmarkering

På baksiden av ukens avis kritiserer filosofen Arne Johan Vetlesen forestillingen om å “gå ut på dato”. Datostempling av måter å tenke på som står i kontrast til den som gjelder i dag, er et fantastisk grep for å gjøre seg uangripelig for kritikk, skriver filosofen. Deretter løfter han frem den kritiske 1960-tallstenkeren Herbert Marcuse som høyst relevant for å avsløre vår tids dogmer. Om noe er utidsmessig, er det vår tids ubekymrede “lykkelige bevissthet”, hevder Vetlesen, og advarer mot det vi vet så altfor godt: Forbruksvekst og økende materiell ulikhet låser oss fast som produsenter og konsumenter i et samfunn som kveler vår frihet.

En artikkel om en arabisk tenker som døde for 600 år siden minner om det samme: Velstand korrumperer. Urettferdig fordeling vil uvegerlig ødelegge et samfunn. Kulturer har jo vitterlig gått til grunne gjennom historien, og nye oppstår. Hva om vi forsøkte å forestille oss at det faktisk også kunne skje med vårt eget samfunn?

Da 100 norske professorer i sin tid kåret tidenes mest innflytelsesrike bøker, var Muqaddimah – introduksjon til verdens historie av Ibn Khaldun (1332–1406) et av de mest ukjente og spennende valgene på listen. Verket er ikke oversatt til norsk (men naturligvis til svensk, under den greske tittelen Prolegomena). Men fagtidsskriftet "Sosiologi i dag" har nylig utgitt et temanummer med oversettelser av og artikler om Khaldun. Det er stimulerende, ikke minst fordi tunisisk-fødte Khaldun skrev i århundret etter den arabiske gullalderen på 1200-tallet. Han beskrev selv sitt arbeid som "vitenskapen om samfunnenes vekst og utvikling". Dermed kom han også til å beskjeftige seg med spørsmålet om man kan forhindre sivilisatoriske sammenbrudd, og i hvilken grad nye regimer kan ta opp i seg noe av det gamle. I dag kaller vi det integrasjon. I sin artikkel maner Pål Veiden også til en smule kulturell ydmykhet. Han viser oss Ibn Khaldun: ikke som ateist, men som materialist, og ber oss – "hvem 'vi' nå måtte være" – betenke at en mann som levde på en tid da Europa ennå ikke hadde hatt sin Martin Luther, fortsatt kan inspirere ved sitt skille mellom religiøse og sosiale fenomener. Og de sistnevnte, skriver Veiden, var for Khaldun ikke gitt av Gud, men av landskap, klima og mennesker.

Det foregår stadig en definisjonskamp innenfor alle fagmiljøer, så det er bare å berømme tidsskriftredaktørene for å løfte Khaldun frem som relevant også for sosiologien, en disiplin som er kjent for adskillig flere akademiske stridigheter rundt en Karl Marx enn omkring outsidere som Ibn Khaldun. Å løfte frem tenkere fra den klassiske arabiske kanon er i seg selv en påminnelse om at den arabiske verden hviler på en stolt intellektuell tradisjon som står i en viss kontrast til bildet av islam vi overdøves av i vestlige medier. Å smake på Ibn Khalduns kjølige tanker om mennesker og samfunn gir oss en god anledning til å se vår egen samtid utenfra – og til å oppdage at den arabiske historieskriving heller ikke er gått ut på dato.

AvdH

Mer fra Aktuelt