Aktuelt

Digital dannelse

Skoleferien er i gang, og landets lærere skal bruke sommeren til å forberede seg på høsten. Da skal Kunnskapsløftet innføres og innfris i norske skoler. Da får elevenes digitale kompetanse status som en "grunnleggende ferdighet" på linje med regning, skriving og lesing. I Aftenposten denne uken har tidligere IT-direktør Espen Holm advart mot den nye dataskolen. Det gjør han med grunnlag i en eldre tysk forskningsrapport, gjengitt i Der Spiegel med den talende tittelen: "Jo mer ved datamaskinen, desto dummere."

Bildet som fremmanes er av en lærer som reduseres til en slags vandrende vaktmester mellom rader av elever som stirrer forbi læreren og inn i skjermene. Det er på tide at læreren gjenvinner autoriteten, mener Holm, som har kommet med lignende utspill i ulike varianter etter han på midten av 90-tallet utga boken Intelligente idioter, en frafallen IT-gründers oppgjør med informasjonsteknologiens fortreffeligheter. Holms foreskrevne medisin for dagens skole er at vi heller nøyer oss med å se på data slik vi så på sløyd i gamle dager: det rekker med én times undervisning i uken for å lære selve verktøyet.

Men Holms kritikk treffer ikke. Utfordringen skolen står overfor, er ikke at det kommer pc-er inn i klasserommet, men lærernes vilje og evne til å ta i bruk dette utstyret. Å øke den digitale kompetansen blir en hovedutfordring både for dagens lærere og innenfor lærerutdanningen. “En lærer som en dårlig til å lese, er nødvendigvis også dårlig til å lære elevene å lese,” oppsummerer forskeren Morten Søby.

Den samme Søby har i Morgenbladet tatt til orde for en digital dannelse som visjon for fremtidens skole: Her bruker elevene digitale medier for å utvikle de ferdigheter og kunnskaper de trenger for å bli interaktive deltagere i informasjonssamfunnet. Og i dette perspektivet er fremtiden lys. For pc-en er nå i ferd med å erstatte tv-skjermen blant unge mellom 16 og 24 år, viser en ny undersøkelse fra Synovate MMI. Dette er bare av det gode, fordi det er et aktiviserende medium som overtar for et passiviserende.

I et innlegg i Morgenbladet 2. juni kritiserte Jürgen Habermas tv-mediet for å invitere til selviscenesettelse, også i sammenhenger der man er ment å foreta resonnementer, for eksempel i debattprogrammer. Habermas' ideal for en offentlig samtale er muligheten for å henvende seg til et publikum som ikke består av passive tilskuere, "men av potensielle talere og adressater som kan stå gjensidig til ansvar for hverandre. Det dreier seg idealtypisk om å utveksle argumenter, ikke om å iscenesette en situasjon der alles blikk rettes mot en."

Evnen til å finne frem på nettet, skille klinten fra hveten, lese (og lage) blogger, delta i debatter på diskusjonssider – alt dette tilfredsstiller de krav Habermas stiller til gjensidighet. Internett gjør på sitt beste brukerne til noe mer enn seere, tilskuere og konsumenter. Det skaper et mulighetsrom for egne valg, for meningsutveksling, det gir forskere på alle nivåer anledning til å delta i en internasjonal dialog, det gir ildsjeler og entusiaster tilgang til informasjon som mediebildet av ulike (og ikke alle er like edle) grunner ikke dekker. Det gir kort sagt en anledning til aktiv selvdannelse. Derfor er det viktig at også 40-, 50- og 60-åringene tar i bruk nettet, for å forminske den nye digitale generasjonskløften vi allerede ser konturene av.

AvdH

Mer fra Aktuelt