“Vi imøteser debatten som må komme i kjølvannet av Morgenbladets avsløringer,” skrev vi på lederplass 7. november 2003. I et drøyt år raste Alnæs-debatten. Anklagene haglet, også mot Morgenbladet. Så nedsatte man en komité. Og det ble stille det hele neste året. En vinterfredag to og et halvt år etter fremla Kildebrukutvalget sin rapport på 300 sider. Og det som skulle bli oppgjørets time, ble “mildnet til et godlynt arbeidsseminar”, ifølge DNs kommentator Ane Farsethås.
Men rapporten er klar nok: “Det er utvalgets oppfatning at debatten har vært av varig verdi, ettersom den har løftet fram og belyst viktige prinsipielle spørsmål. Trolig var det en forutsetning for at en slik debatt kunne oppstå og holdes ved like at den hadde et konkret utgangspunkt i en sak hvor faglige, økonomiske og personlige interesser stod på spill.”
Utvalgets leder understreker at mandatet ikke har vært å fungere som granskningskommisjon for Alnæs' verk. Man har derfor nøyd seg med å studere to av bindene i Historien om Norge. Her har utvalget relativt enkelt funnet frem til tre nye eksempler på det som i rapporten defineres som tekstplagiat, både i fagetisk og opphavsrettslig forstand. Dette er eksempler som ikke tidligere har vært oppe i debatten.
Rapporten fastslår at Alnæs-debatten allerede har hatt en “skjerpende effekt” innad i forlagene, hva angår henvisninger, kilde- og litteraturopplysninger. Konsernsjef Geir Morks umiddelbare reaksjon var at rapporten vil danne utgangspunktet for å “drøfte en helt ny Gyldendal-standard”. Nå er det ikke mer enn et drøyt år siden den samme Mork hevdet noe ganske annet i en artikkel i Samtiden. Og Gyldendal har hittil blankt avvist Morgenbladets forslag om å sette av noen av de 100 millionene som verket ble solgt for, til et fond for dagens historieskrivere, de som skal legge grunnlaget for fremtidens populærhistorikere. Nei, å opprette et fond, “det syns vi er å gå for langt, det ville være en innrømmelse av at vi har stjålet og plagiert”, skrev Gyldendals direktør Bjarne Buset på Morgenbladets debattsider i 2003.
Vi er trygge på at praksis vil bli både skjerpet og diskutert både hos forfattere og forlag. Men nå som rapporten uomtvistelig har kalt en spade for et plagiat, kunne det kanskje være en idé å ta opp igjen tanken om et historiker-fond? Eller hva, Geir Mork?
Velkommen til Memo
Norge er et lite land, et lesende folk med mange aviser. Men avisenes utvikling har det siste tiåret ikke holdt tritt med det intellektuelle nivået i befolkningen. Vi har, som Gudmund Hernes skriver på baksiden, fått aviser der “sidetallet vokser, resten krymper, fysisk og profesjonelt ( ). Aldri har så mange så talentfulle skrevet så mye så likegyldig.”
Onsdag gikk Dagbladets sjefredaktør av. Førstkommende torsdag lanseres Dagbladet-konsernets nye prestisjeprosjekt, et ukentlig nyhetsmagasin med navnet Memo. (Å skrive et memo betyr vel å skrive et kort notat om en aktuelt sak?) Men magasinet Memo er ikke gule postit-lapper, det skal bli et nyhetsmagasin i tradisjonen etter Newsweek, Spiegel, Economist. Ingen har tidligere våget seg på noe lignende i Norge. Onde tunger hevder at avisen Dagbladet nå har outsourcet journalistikken til Memo. At Memo ønsker å gjøre mer av det Dagbladet ikke lenger gjør, vil uansett være bra for det lesende folket. Derfor ønsker vi Memo lykke til i et marked som fortsatt kan utvikles.
AvdH