Aktuelt

Vi er folket

De er blåbrune av misunnelse nå, Frankrikes Le Pen, Danmarks Pia Kjærsgaard, Østerrikes Jörg Haider. For ingen av dem har kommet i nærheten av Siv Jensens oppslutning. Faktum er at Norge har det desidert største høyrepopulistiske partiet i Europa. Meningsmålinger viste denne uken 31 prosent for Frp, og lite tyder på at taket er nådd.

Spørsmålet er om vi egentlig tar så nøye på Frps vekst. Oppfatter vi ikke dypest sett Frp som ganske hjemmekoselige, ja bent frem ansvarlige sammenlignet med Europas ytre høyre?

Det Frp vi ser i dag, studerer nøye sine europeiske søsterpartier, og våger å ha ambisjoner. Muhammed-striden er et ubehagelig eksempel – partiet støttet først den norske regjeringens dialog-linje i karikatursaken, helt til det landet en undersøkelse om muslimfrykt i befolkningen i fanget på Carl I. Hagen. Vips, og værhanen snudde. Den siste ukens taler fra Siv Jensen om “muslimene og oss” er et ekko fra Danmark.

Og nettopp her, i dette vi oppfatter som “useriøst” med Frp, ligger grunnen til ta det seriøst. Å være “folkets talerør”, partiet for “folk flest”, er mye viktigere for Carl I. Hagen og Siv Jensen enn noe politisk prinsipp vil bli (ikke minst ytringsfriheten, som Frp aldri tidligere har stått opp for). Som statsviteren Tor Bjørklund har påpekt: Populismen tilhører i seg selv ikke et bestemt politisk syn. Det er en kameleon-ideologi, krypdyret som skifter farge etter omgivelsene. Å tro at det finnes et politisk-prinsipiell grense et sted inne i Carl I. Hagen eller Siv Jensen er derfor naivt, ryggmargsrefleksen er tvert imot å puste til enhver følelse som kan skape massebevegelse, slik for eksempel frykt kan gjøre. Den merkelige kurtisen av de kristenkonservative miljøene – den ser jo ganske underlig ut sammen med hjertesakene “billigere bensin og sprit” – kan ses som ledd i samme populistiske strategi, også den en blåkopi fra USA og Danmark. Religion er effektivt for å avgrense den norske nasjonen og det norske folket. Når Carl I. Hagen snakker om barnevennen Jesus i kontrast til den “grusomme” Muhammed hos Levende Ord, driver han i realiteten sin egen form for nasjonsbygging.

Populistiske oppfatninger av “folket” avgrenser det gjerne mot to andre størrelser. På den ene siden trekkes “vårt folk” opp mot “de andre”, noen skal ekskluderes. Dernest trekkes det en grense oppad, mellom “folk” og “eliten”, “de intellektuelle”, “politikerne”. Her ligger populistiske partiers forkjærlighet for nasjonalisme og religion. Med disse redskapene kan “folket” samles på en enhetlig måte, og gi et parti maksimal oppslutning, slik at for eksempel en Siv Jensen blir i stand til å danne regjering.

Derfor må vi alle insistere på at vi er folket. Det gjelder også muslimer, politikere og intellektuelle. For det første fordi det er sant. For det andre fordi det er det eneste som kan få en værhane til å snu.

LL

Staten og Hydro

“Det er klart eierskap er nøkkelen i en verden der alt kan flyttes så raskt. Der har vi et samarbeid mellom næringsministeren og meg, det blir jo en diskusjon,” sa Kristin Halvorsen til Morgenbladet 27. januar. Denne uken har vi sett resultatet av diskusjonen. Odd Eriksen har vært i Årdal og forklart at Regjeringen ikke kan bestemme over Hydros styre, selv om Staten sitter med en betydelig eierandel i selskapet.

Eriksens tilbaketrekning til fordel for økonomene er feig. Hvorfor skal Staten eie om den ikke også kan styre? Selv i en globalisert verden finnes det handlingsrom for norske politikere. De må bare våge å bruke det. Det kan diskuteres hvorvidt eierskapet skal brukes til å redde de 134 arbeidsplassene i Årdal. Det er den mest forurensende delen av aluminiumsproduksjonen som skal stenges. Kanskje finnes det annet og bedre årdalingene kan ta seg til. Men i såfall må Eriksen våge å si at grunnen til at han lar være å gripe inn ikke er manglende evne, men at han faktisk er enig i Hydros planer.

ABJ

Mer fra Aktuelt