Nei, dette har ingenting med karikaturene av Profeten (fmvh) å gjøre. Her henviser vi til eget bilag. Onsdag meldte nemlig Dagbladet at dronning Sonja ikke utelukker at omtalen av ranet kan ha bidratt til å øke interessen for Edvard Munch. 134 verk av Munch – minus Skrik og Madonna – er for tiden hengt opp i New York, og Aftenposten forteller at "Sidsel Helliesen og Sune Nordgren fra Nasjonalmuseet i Oslo ble overrasket over hvor tett bildene presenteres i Museum of Modern Art". Sune Nordgren utdyper til samme avis sin USA-korrespondent: "Tett. Mye kunst. Det gir en veldig overveldende følelse, og vi var litt overrasket."
Evnen til å la seg overvelde av en kunstopplevelse tilhører fortsatt de egenskaper som skiller mennesker fra dyrene. Så vi bør vel være takknemlig for at sentralt plasserte kunstbyråkrater som Helliesen og Nordgren ikke er mer blaserte enn at de har bevart evnen til å la seg ryste, den uttrykte overraskelsen i NY til tross.
Hva er den mest rystende opplevelse vi knytter til Edvard Munch i disse dager? Er det de stivnede blikk, passerende skygger eller de likbleke hender? Kanskje det halvfulle vannglass ved sykesengen, eller alle de bortvendte ansikter? Hva med de grønnmalte vegger og rødgule gulvplanker? Dødningansiktene rett mot deg i skumringen på Karl Johan? Skjelettet som omfavner piken? Den engstelige flokken som klumper seg sammen foran den glødende kveldssol på, den selvsamme bro som i det stjålne Skriket? Eller kunne det være den storslåtte strålende solen som flommer utover Universitetets aula, fra det som må være et av verdens mektigste veggmalerier fra det 20. århundre?
Nei, la oss ikke overdrive Munchs maleriers betydning i det norske. Det mest rystende som Munch har avstedkommet her på berget er, som alle vet, at to verdifulle originalmalerier er stjålet. For nå starter saken, dere. Det handler om ransmiljøet på Østlandet og Toskas oldemor. Vi spør i age om vi får bildene uskadd tilbake. Tommy Sørbø forklarer på radio og sikkert også på tv. Forsvarerne gjennomgår dokumenter og opptak. "Klart jeg savner Skrik og Madonna," sier dronningen fra New York.
Bevaring av kulturminner og kunstskatter er undervurdert i Norge. Men ranet av Skrik og Madonna påkaller likevel ikke vår panikk. Disse ikoniske bildene finnes jo her fortsatt. De finnes i et utall originale varianter og teknikker, i kunstbøker og på fantastiske jpg-filer på nettet. Reproduksjoner av billedkunst har i de siste 50 år hatt samme betydning for utbredelsen av overveldende kunstopplevelser som LP- og CD-plater har hatt for musikkopplevelsen. Vi behøver ikke bare gå i museet eller konserthuset. Gi oss en god reproduksjon av en Munch i bok eller en Mahler på plate, den kan treffe et menneske sterkt nok.
Nei, i dag vil vi ikke klage over det tapte tyvegodset eller Oslo kommunes pinlige forvaltning av Munchs livsverk. I dag vil vi glede oss over at den utrettelige forlegger Ole Rikard Høisæther har varslet at Damm forlag om få år utgir sjefkonservator Gerd Volls 2400 siders komplette storverk med Edvard Munchs nærmere 2000 malerier. Den samme Gerd Voll som ikke fant en norsk forlegger i 2001 til den store boken med Munchs grafikk. Vi sier bravo og ser frem til firebindsverket. Den som ikke får en “veldig overveldende følelse” av å se Munch i en god reproduksjon, savner noe helt annet enn et par sammenrullede lerreter?
AvdH