Aktuelt

En sekulær stat – for Guds skyld

Religionene får frem menneskets beste og verste sider. Den religiøse dimensjonen ved eksistensen er knyttet til noe dypt menneskelig. Et sekulært menneskesyn er for mange helt utilstrekkelig, og det synes mer og mer avleggs å kjempe for dette i tradisjonell kulturradikal fasong. Tro kan ikke lenger utdefineres som overtro. Også Human-etisk Forbuds representant i kirke-stat utvalget Bente Sandvik sier nå til avisen Vårt Land at de human-etiske pionerene tok feil da de trodde at fornuften ville gjøre troen overflødig. “Det er heller ikke ønskelig,” hevder hun. “Tvert imot er det en verdi å ivareta mangfoldet av tro på en inkluderende måte. Avkristning er et dårlig prosjekt.”

Et samfunn må anerkjenne at det for en stor del består av mennesker som i en eller annen forstand kjenner til dette “noe”, som befinner seg på en skala fra religiøs overbevisning til spirituell livsstemning. Å kartlegge dette “noe” tør bli en av de mest spennende oppgavene kunstnere og forskere (og journalister) kan gi seg i kast med de neste årene. Men de nordiske samfunnene synes ikke å ha oppfattet dette. I Danmark mener nå stadig flere at de fire groveste av Jyllands-Postens Muhammed-karikaturer er selve kulminasjonen av flere års forhånelse av muslimer i den politiske debatten. Også nye allianser mellom kulturradikalere og høyrenasjonale her i Norge, kan tyde på at en mer islamkritisk stemning kan få økt tilslutning.

I Norge har det jo ellers rådet en litt snusfornuftig oppfatning som har redusert det religiøse språket til noe privat og upolitisk, og religionen som et slags samfunnslim som hindrer åndelig utskeielse. Særlig har Arbeiderpartiet stått for denne seiglimete holdningen. Selv får vi stadig større sans for et mangfold av fargerike og tilsynelatende sære trosytringer i samfunnet. Også Jürgen Habermas’ tale om det religiøse språkets egenverdi var en betimelig påminnelse i Bergen før jul. Men – for Guds skyld: Et samfunn kan ikke lenger knytte sitt verdigrunnlag til én religion. Det er like forstokket og usunt i det lutherske Norge som det jødiske Israel eller i tallrike muslimske land i Midtøsten.

Løsrivelsen mellom kirke og stat er blant de langsomme prosessene i samfunnet. Når det store flertallet av Gjønnes-utvalget foreslår at kirken selv må velge sine biskoper, er dette både overmodent og fornuftig. Men det er skuffende at kun fire av utvalgets 20 medlemmer gikk inn for full likestilling mellom den lutherske kirken og de andre trossamfunnene som sakte men sikkert øker sin oppslutning her i landet. Både i kristne, muslimske, sosialistiske og human-etiske miljøer er det mange som ønsker et klarere skille mellom kirke og stat, og vi bidrar gjerne til at disse røstene blir tydeligere i den varslede debatt.

Når det gjelder Den norske kirke, er vi nokså trygg på at den utmerket godt kan stå på egne ben. Det er ikke gitt at den vil bli mer konservativ eller ekskluderende. Hvor folkelig den blir, er opp til folket. Men folket trenger ikke her å gå veien om Trond Giske eller Stortinget. En god måte å sikre de demokratiske prinsipper i en ny folkekirke, ville være å følge Berge Furres forslag om å innføre direktevalg til kirkemøtet, Den norske kirkes øverste organ.

AvdH

Mer fra Aktuelt