“Se, han er i ferd med å kvikne til,” skal det ha blitt hvisket rundt sykesengen en vakker vårdag i nitten hundre og seks. Hvorpå den døende dikter reiste seg halvt opp i sengen og ytret sine i enhver forstand oppsummerende ord: “TVERT IMOT.” Etter denne siste kraftanstrengelse mot den fårete positivitet, falt han død sammen på puten. Denne begivenhet feirer eller var det markerer? Norge i de kommende måneder.
I det som ble hans siste bok – Eksil – hevdet Georg Johannesen at dannelse er noe som alltid – og bare – oppstår i eksil. Å allmenngjøre egne erfaringer er en disiplin forbundet med adskillig unøyaktighet. Men følger vi Johannesen er det altså en av Norgeshistoriens mest dannede kunstnere hans landsmenn i år feirer – eller markerer – dødsåret for. For Henrik Ibsen forlot Norge før han ble verdensberømt med dramaene om to gale nordmenn: Brand og Peer Gynt. Han levde og virket i eksil i hele det viktige livet. Etter 27 år kom han tilbake til Norge, skrev det merkverdige dramaet Bygmester Solness og levde sine siste 15 år som gammel og berømt i den by der han før var ung og miskjent.
Kunsten er et “aandeligt Opdragelsesmiddel for Folket”, sa Henrik Ibsen selv, helt i tråd med sin tids dannelsestradisjon: Kunsten skulle oppdra oss til å bli frie mennesker, og legge grunnlaget for et bedre samfunn. Men ser vi spor av dette i Ibsen-året 2006? Og vektlegges den Henrik Ibsen som sier “tvert imot!” og yter motstand mot strebermentalitet, selvgodhet og selvfølgelige tanke-gjengangere? Som avslører og kritiserer det norske?
"Det er godt å være norsk i Ibsen-land," sier DnB NOR-konsernets sponsorsjef i ukens reportasje om merkevaren Ibsen. Mens TINEs marketingsjef mener at huske at det står påfallende mye om smør i Vildanden! Reportasjen i ukens avis viser at mange er villige til å parkere Ibsen som både kreativ og folkelig innovativ – for å få sin del av kaken.
Henrik Ibsen er så stor at han kan brukes til mangt, og gladelig gjør vi det selv på ukens forside. Mangfoldige Ibsen-sitater er ellers i ferd med å støpes ned i fortauene langs promenaden fra Arbins gate til Grand café i Oslo. Sist Bentein Baardson og Lars Roar Langslet skled på glattisen utenfor Nationaltheatret, lå de altså nesegruse inntil der “hvor Udgangspunktet er galest, blir tidt Resultatet originalest”.
Høyst sannsynlig blir Ibsen-året aldri så galt at det ikke er godt for noe.
AvdH