Det føles som å bråvåkne etter mange års dvale; så tydelig er vitaliseringen av norsk politikk. Dels kommer oppvåkningen som en konsekvens av bråket rundt SVs oppfordring til Israel-boikott.
Denne uken samlet de fire opposisjonspartiene seg rundt kravet om at den rødgrønne regjeringen må vedta at Norges politikk overfor Israel er slik den allerede er. Utspillet har et latterlighetens skjær over seg, men strategien er skarp nok. Støtte til Israel er en av de helt få sakene som kan få KrF inn i et samarbeid med Frp. Med KrF på høyresidens lag er det ikke lenger utenkelig med borgerlig flertall ved valget i 2009. Linjen mellom høyre- og venstresiden er dratt opp med tykk strek.
Samtidig har Arbeiderpartiet nå erklært kamp mot Frp det eneste partiet som er i stand til gjøre det. Muligens begynner det politiske Norge nå å ligne det som den belgiske samfunnsviteren Chantal Mouffe ville kalt et sunt samfunn. Mouffe argumenterer for følelsenes plass i politikken. Hennes analyse sier at når de sosialdemokratiske partiene går mot sentrum og middelklassen, slik Ap gjorde på 1990-tallet, står arbeiderklassevelgerne igjen uten partier som kan representere dem. Slik vokser det frem en ny type høyrepopulistiske partier som våger å mobilisere på velgernes følelser. Tendensen er klar i Europa, og ble bombastisk understreket for oss valgnatten da Frp ble største parti på borgerlig side. Mouffes resept er en offentlighet med strid; klare posisjoner som konfronterer hverandre. Og situasjonen nå der Arbeiderpartiet møter Frp i ideologiske grunnlagsdebatter om liberalisme og velferdsstaten på tv i beste sendetid er ganske fantastisk.
Hvordan presse og tv takler denne plutselige revitaliseringen i norsk politikk? Til nå har de lesset på med samme virkemidler som alltid; spissing, konfliktorientering, drama. Resultatet blir noen i overkant følelsesstyrte seanser. Da Carl I. Hagen og LO-leder Kleiv Fiskvik denne uken brølte til hverandre på Holmgang, meldte programleder Oddvar Stenstrøm seg inn med full stemmestyrke, og var en hårsbredd fra å drukne sin egen debatt. Pressens dekning av Kristin Halvorsen og boikottoppfordringen av Israel har grenset til hysteri. Utviklingen fra første oppslag i Dagbladet, der Halvorsen “skulle tas”, til onsdag kveld i Redaksjon 21, da Jonas Gahr Støre måtte forklare seg, sier sitt. Rollene hadde skiftet underveis. Overslaget krevde en motbevegelse; fremstillingen av Halvorsen i VG (“nazi-hets”) ble så opplagt urimelig at pendelen måtte snu.
Mediene følger ofte klassiske dramaturgiske prinsipper som “vendepunkt” og “høydepunkt”, et univers som krever hevn, oppreisning, at ofrene blir seierherrer og omvendt. Slike dramaturgiske krefter er noe avisene selv bare har delvis kontroll over. Det sier seg selv at dette kan bli skjebnesvangert. I denne saken ser det ut til nærmest tilfeldig at resultatet blir at okkupasjonen av Palestina settes på dagsorden, og kanskje har den også styrket SV. Men forrige helg var det motsatt; da kunne man se de første kravene om Kristin Halvorsens avgang som finansminister i VG. Hadde temperaturen steget ytterligere kunne vi sett vår første flertallsregjering på mange år bli oppløst på grunn av absurditeter.
I denne perioden med politisk oppvåkning er det nødvendig at mediene klarner hodet. Denne gangen ble det for mye Møllers tran. LL