Annonse
04:00 - 29. april 2005

Tafatte forfattere

Annonse

Den nye bokavtalen, som trer i kraft førstkommende mandag, synes bedre enn fryktet: Skjønnlitteratur og billigbøker skal ha fastpris i utgivelsesåret og frem til 1. mai året etter. Alle distribusjonskanaler skal kunne gi opptil 12,5 prosent rabatt. Og forfattere får beholde sine faste royaltysatser.

Bare på ett punkt trumfet Konkurransetilsynet sitt synspunkt igjennom: Fastprisen på skole- og lærebøker blir etappevis opphevet. Dette er et hardt slag mot både distriktsbokhandlene, de faglitterære forfatterne og det norske utdanningssamfunnet. Som plaster på såret frister kulturminister Valgerd Svarstad Haugland med syv millioner friske kroner til en innkjøpsordning for sakprosa. En fattig trøst – som ikke må få dekke over det faktum at sakprosaen fremdeles blir forfordelt i den norske bokpolitikken.

De skjønnlitterære forfatterne, på sin side, kan puste lettet ut. Men seieren gir ingen grunn til sinnsro: Bokavtalen er fremdeles tuftet på et unntak fra konkurranselovgivningen, og er dermed sårbar for endringer i de politiske konjunkturene. Dessuten er det siste halvårets bransjedebatt et bevis for at forfatterne på langt nær er godt nok rustet, politisk og institusjonelt, til å demme opp for liberaliseringsfaren. Den nye bokavtalen er først og fremst et resultat av forleggernes årelange lobbyvirksomhet – ikke av en mektig forfatteropposisjon.

For det første: Inntil for et halvt års tid siden – da forfatternes normalkontrakt ble truet – har skjønnlitteratene vært sørgelig fraværende i bransjedebatten. Forfatteraksjon Bergen, som fortjenstfullt har markert seg med opprop og demonstrasjoner de siste ukene, ble stiftet så sent som for én måned siden. Frem til da hadde ledelsen i Forfatterforeningen diskutert bransjepolitikk på vegne av en tilsynelatende likegyldig medlemsmasse. Kanskje oppsummerte Sidsel Mørck den rådende holdning i Morgenbladet for to år siden: “Vår jobb som forfattere er å skrive litteratur, og norsk forlagspolitikk tar det mye tid å sette seg inn i.”

For det andre: Det eksisterer et paradoksalt sprik mellom de holdningene forfatterkollegiet uttrykker når det uttaler seg om bransjepolitikk, og de holdningene den enkelte forfatter legger for dagen ved andre anledninger. Som kollektiv taler de skjønnlitterære forfatterne varmt om hensynet til leserne, om Norge som kulturnasjon, om skjebnen til det norske språk. Som individer kan de av og til oppvise en nærmest grenseløs arroganse overfor den jevne bokkjøper. Et eksempel på dette ga Tomas Espedal – en sentral skikkelse i det vestlandske forfattermiljøet – da han nylig lot seg intervjue i Bergens Tidende: “Dei mest anstendige forfattarane,” opplyste Espedal, “er dei som ikkje sel noko særleg.”

Med slike utsagn spiller man ballen rett opp i motstanderens fang. Liberalistene vil ha gjennomslag for ideen om at forleggeri kan regnes som ordinær forretningsdrift, og at litterær kvalitet kan måles i salgstall. Da nytter det ikke simpelthen å snu dette argumentet på hodet, slik Espedal gjør – for i så fall argumenterer man på Morten Meyers premisser. Forfatterne må heller ta til orde for at økonomi overhodet ikke skal ha noen innvirkning på vurderingen av litteraturens verdi.

En annen ting er at Espedals holdning antagelig bare forsterker vår tids markedspopulistiske mistenksomhet overfor forfatternes “unyttige” geskjeft. Kampen mot liberaliseringen kan ikke vinnes av det ensomme forfattergeni alene; i denne anstrengelsen må hele litteratur-Norge stå samlet.

Bendik Wold

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Leder