Annonse
04:00 - 08. april 2005

Realitetene på bakken

Annonse

Israels statsminister Ariel Sharon besøkte denne uken sin okkuperte Gaza-stripe og gjorde det klart at han skal fjerne de ulovlige bosetningene i løpet av sommeren. Slik får han de neste månedene fokus på noen få ultraortodokse bosettere i Gaza og tilsvarende internasjonal glemsel omkring den vedvarende kolonialiseringen av Øst-Jerusalem og Vestbredden. Proporsjonene er overveldende: 8 000 ut av lille Gaza, mens det femtidobbelte antall – 400 000 bosettere: også mange unge og ikke spesielt religiøse mennesker som bor i sterkt subsidierte leiligheter – slår rot på den 16 ganger større Vestbredden og i det okkuperte Øst-Jerusalem. Flere av bosetningene er store byer. De vil ikke bli fjernet, tvert imot utvides nå den største bosetterforstaden til Jerusalem og avskjærer palestinerne på Vestbredden fra deres potensielle hovedstad. Og dag for dag bygges den ulovlige 800 kilometer lange muren som snor seg mange kilometer inn på palestinsk område og isolerer jøder fra arabere, og hindrer palestineres bevegelsesfrihet i sitt eget land og inn til Jerusalem. Samtidig med Sharons reise til Gaza avslørte avisen Ha’aretz at Israel planlegger å dumpe 10 000 tonn israelsk søppel i måneden på den okkuperte Vestbredden. Dette strider selvsagt mot internasjonale konvensjoner om hva en okkupasjonsmakt kan foreta seg, og vil også skade ytterligere de begrensede vannressursene i områdene. Tydeligere kan det ikke sies: Vi okkuperer landet deres og tømmer søppelet vårt på dere. Mer er dere ikke verdt.

Det er dette som kalles realiteter på bakken. Den lutfattige og overbefolkede Gaza-stripen har liten strategisk betydning for Israel. Nå sperres 1,3 millioner mennesker i et 40 kilometer langt og ti kilometer bredt fengsel, hermetisk innelukket i arbeidsløshet og fattigdom. På Vestbredden er derimot det israelske nærværet massivt. Det palestinske området ser i dag ut som en blanding av salamipølse og sveitserost: et kart med hvite flekker der bosetningene ligger som festningsverk på hver åsside, forbundet med egne veier som palestinere ikke har adgang til. Sharon er i ferd med å lage en klinisk distanse mellom jødiske israelere og muslimske/kristne palestinere. Det var sannsynligvis større fysisk kontakt mellom svarte og hvite under apartheidtiden i Sør-Afrika enn mellom jøder og palestinere i dagens Israel.

Verden er vitne til en pågående og ufortrøden utarming av det palestinske folkets livssituasjon: Antall bosettere er fordoblet fra 1993 til i dag. Bosetningene er et hinder for fred. Strategien heter “irreversibilitet”. Man bygger opp et så massivt jødisk nærvær på palestinsk jord at det vil bli umulig å velge en regjering i Israel som vil gi dette fra seg frivillig. Stadig færre palestinere tror i dag på en tostatsløsning med en bærekraftig palestinsk stat. De viktigste hindringene for fred er de samme som de har vært i 60 år: Realitetene som skapes på bakken, målrettet, ufortrødent. Strategien er å ødelegge næringsgrunnlaget, trakassere befolkningen og gjøre livsgrunnlaget så umulig at palestinerne frivillig forlater landet og reiser. Hvorhen? Østover. “Jordan er Palestina,” er Sharons velkjente motto. En bærekraftig palestinsk stat er ikke hans mål. Men okkupasjonen er også en kreftsvulst som moralsk ødelegger Israel innenfra. Hvor er den norske politikeren som innser at “fredsprosessen” er slutt, og tar til orde for boikott og sanksjoner mot apartheidstaten Israel? I all anstendighet?

Alf van der Hagen

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Leder