Annonse
04:00 - 25. februar 2005

Masseindividualismen

Annonse

I siste nummer av Samtiden observerer filosof og skribent Hanne Andrea Kraugerud følgende: Reality-programmer, såpeoperaer og sangkonkurranser gis ikke samme status som tv-idretten. Fjernsynskanalene kan finne på å sette av syv timer til et mesterskap i skiskyting, og lasser på med grundige kommentarer, analyser og bakgrunnsstoff. Trash-seerne, derimot, må bestandig klare seg selv. Venner av “Hotel Cæsar” og “Robinson” bør derfor samles under parolen “Mer trash og mindre idrett!”.

I møte med denne artikkelen kan en plausibel leserreaksjon være: Her er så underlig. Såpeopera versus sportsrevy – er dét en diskusjon leserne av Samtiden behøver å bruke sine intellektuelle ressurser på? Redaktør Knut Olav Åmås karakteriserer sitt tidsskrift som “et universitet på trykk”. Mener Åmås å fortelle oss at rangering av ulike typer tv-underholdning – slike morodebatter som vanligvis føres i sofakroker i de tusen hjem – hører hjemme på dette universitetets timeplan?

Men så tenker man seg om, og minnes at de senere års kulturdebatter – og de mest opphissede sådanne – har vært skåret over samme lest: Man har kranglet om det ideologiske innholdet Lille Lørdag, man har slått hverandre i hodet med Eminem-sitater, man har gransket samtidskulturen med gratisavisen Natt&Dag som prisme. Fremfor alt har man blåst liv i den gamle debatten om “høyt” og “lavt” i kulturen – Kjartan Fløgstad så seg nylig nødt til å foreta en oppdatering av Loven vest for Pecos, og Espen Ytreberg har forsøkt å dreie diskusjonen inn på et nytt spor med begrepet “middelkultur”. Med andre ord: Her er det åpenbart noe som står på spill, og dét i en slik grad at de intellektuelle ikke lenger samtaler om de store erkjennelsesspørsmål, men om tv-kanalenes sendeskjemaer.

I neste uke utkommer Peter Sloterdijks pamflett Masseforakt på norsk. Her gir den tyske filosofen en forklaring nettopp på hvorfor “kampen mellom høy og lav kultur” føres med slik en intensitet: De senmoderne samfunn har gjort hierarkitenkningen til sin hovedfiende. Likhetstanken er ført så langt at det er blitt vanskelig å oppdage og anerkjenne faktiske forskjeller. Men når forskjellen mellom høy og lav kultur utviskes, står begge igjen “som åpne sår”.

Sloterdijk vil nok derfor mene at Kraugerud trekker opp en viktig diskusjon. Men han kan neppe gå god for konklusjonen: Et av Sloterdijks hovedpoenger er at massen – “offentligheten”, “folket”, “pøbelen” – har endret karakter. For 50 år siden kunne massen ennå “samle seg og tre frem for seg selv som en tilstedeværende mengde”. Dette var den varme massen, en masse i bevegelse – uberegnelig, eksplosiv, politisk potent. Men denne massen er borte. Vi har i stedet fått en kald masseindividualisme – en lonely crowd av sofaslitere som forenes av tv-bildene, og bare dem. Denne massen “ser ikke lenger seg selv strømme sammen og agere”, skriver Sloterdijk, og fortsetter: “Det stiger ikke lenger et felles brøl opp av den.”

Så kan man innvende: Finnes ikke dette brølet fremdeles – på idrettsarenaene? Menneskene som stimler sammen langs skiløyper, på fotballtribuner, i ishaller – utgjør de ikke nettopp en “varm” masse? I så fall tar også Kraugerud feil. Hva såpeoperaene aldri kan romme, og som gjør idretten til en annen kategori underholdning, er potensialet for fellesskap. Av idrett kan det bli “svart av mennesker”, som Elias Canetti uttrykte det. Idretten får tilskuerne til å brøle. Fjernsynets komiserier er utstyrt med latter på boks, slik at seerne til og med skal slippe å le.

Bendik Wold

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Leder