Annonse
04:00 - 11. mars 2005

Feilslått giverglede

Annonse

Oslo har fått nye tiggere. Mennesker fra land med betraktelig lavere levestandard enn nordmenn flest, er lokket til byen med lovnad om opptil flere tusen kroners gevinst per dag dersom de strekker ut en hånd på gaten. Tidligere har flesteparten av Oslos tiggere vært byens egne narkomane. For dem har det vært en mulighet til å tjene til dagens doser, uten å ty til kriminalitet. Margaret Eckbo (Frp), byråd for velferd og sosiale tjenester, har foreslått å fjerne tiggerne fra bybildet. I fjor sommer “splittet” hun det tunge rusmiljøet på Plata utenfor Oslo S, i et forsøk på å komme narkotikaproblemet til livs. Det gikk ikke som planlagt. Derfor er det ikke overraskende at hennes forslag om å fjerne tiggerne, av hennes kritikere anses som enda et forsøk på å feie storbyens uestetiske sosiale problemer under teppet.

Tiggingen er en daglig påminnelse om at noen faller utenfor i velferdssamfunnet Norge. Det tomme pappkruset er en bønn til hver forbipasserende om hjelp til å lindre en ulidelig hverdag. For noen representerer tiggingen et minste onde, et alternativ til ytterligere fornedring gjennom kriminalitet og prostitusjon. Og derfor blir også hver tikrone i koppen en håndsrekning til samfunnets svakeste.

Men man kan også se på den tilsynelatende uskyldige byttehandelen som noe annet: En aksept av at vi må ha et samfunn der noen faller så langt ned, hvor enkelte mennesker ikke kan hjelpes på annen måte enn med småmynt. Dermed blir tiggingen et symbol på voksende mistro til politikere og det offentlige. Det blir ikke lenger samfunnets oppgave å hjelpe de svakeste, men hver tilfeldig forbipasserende. For de aller fleste vil gjerne hjelpe dem som trenger det, det vitner givergleden om, men kanskje nøyer man seg med kun en krone i ny og ne. Slik slipper vi ytterligere ansvar for skjevheten. Da er en krone i koppen en privat botsøvelse for giveren. Og ikke noe mer.

Spørsmålet er om vi skal akseptere et samfunn med så store sosiale forskjeller? Ville det ikke være bedre å bruke kronene i fellesskap til å forandre systemet samfunnet er tuftet på? Tiggerne er en påminnelse om at noe i samfunnet ikke er som det skal, at velferdsstaten ikke favner alle. Men å akseptere stadig flere tiggere er også å akseptere velferdsstatens fallitt. I stedet for å lete etter alternativer til dagens narkotikapolitikk, graver vi i lommene etter småmynt. I stedet for å kreve flere sengeplasser innen psykiatrien, smiler vi mildt til en trengende på fortauet. I stedet for å styrke barnevernet, og kanskje fange opp de potensielle rusmisbrukerne, overser vi plakaten med en bønn om en krone, med ett lite stikk av dårlig samvittighet over egen velstand.

Derfor burde vi kanskje støtte opp om Eckbos forslag til fjerning av tiggerne. Men ikke uten at de får reelle alternativer til sin nåværende situasjon. Ikke uten en ny narkotika- og sosialpolitikk, som evner å fange opp samfunnets tapere uten en moraliserende pekefinger. Ikke fordi vi vil forby tiggingen i seg selv, men fordi vi ikke vil akseptere et samfunn der noen må tigge.

Og dersom man lurer på hvor pengene skal tas fra, kan man lete i egen lomme igjen. Men gi på en annen måte: La oss si at det bare er tyve tiggere i hovedstaden. De tar inn 500 kroner hver per dag. De sitter på fortauene 300 dager i året. Det blir tre millioner. De millionene kunne blitt til sosialarbeidere som jobbet direkte med tiggerne – og kanskje hjalp dem bort fra fortauene og det vonde livet for godt.

Anna B. Jenssen

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Leder