Annonse
04:00 - 07. januar 2005

Etterdønninger

Annonse

At et jordskjelv utenfor Sumatra ble til en flodbølge som tok over 140 000 liv, er ufattelig. Kystbefolkningene i Indonesia, Sri Lanka, India, Burma, Somalia og Thailand er varig merket.

6000 av de savnede i Sørøst-Asia er utlendinger, det er blant dette tallet vi finner de nordmenn, tyskere, svensker som ferierte i området da bølgen nådde strendene. Bare i Norge var det lenge frykt for at så mange som 1500 nordmenn kunne være omkommet. I løpet av den siste uken er dette tallet heldigvis blitt betraktelig lavere. Det er likevel en stor tragedie som har rammet Norge. Savnet-listen består fremdeles av 79 navn. Tolv personer er så langt bekreftet omkommet. Bak hvert eneste av disse navnene finner vi pårørende.

Tsunamiens rasering beveger flere en dem som er direkte rammet, det forteller de 240 millionene kroner som er samlet inn bare i Norge, litt om. Selv om flodbølgen traff strender på den andre siden av verden vil mange vise de rammede solidaritet. På grunn av den enorme geografiske avstanden til ulykken, er det bare mediene som kan formidle denne katastrofen til nordmenn flest.

Så er da også mediedekningen enorm. Tv-seere har kunnet følge katastrofen gjennom 100 ekstra nyhetssendinger og norske aviser har trykket over 1000 artikler om tsunamien. Når en tragedie av disse dimensjoner rammer, ønsker de aller fleste informasjon slik at de kan forstå hva som har skjedd og kanskje også gjøre sitt lille for å hjelpe.

Det er innlysende at norske myndigheters oppførsel har vært kritikkverdig, og at den bør granskes. Men når en katastrofe av disse dimensjoner reduseres til en krangel mellom forskjellige deler av norsk byråkrati, svikter mediene. Dermed får enkelte av medieoppslagene en vond bismak.

Nærhet og identifikasjon regnes som viktige nyhetskriterier. Nærmere hundre savnede nordmenn er et høyt tall, som rommer like mange dramatiske historier.

Likevel er det grunn til å spørre seg om ikke disse historiene, om nordmennene som ble rammet og deres kritikk av norske myndigheter, er blitt fortalt for mange ganger. Og det er grunn til å sette spørsmålstegn ved norske mediers beveggrunner.

Kan det være at disse historiene fortelles igjen og igjen fordi de er velkjente og trygge? En flodbølge er ufattelig. Rot i UD er det ikke. 80 000 tapte liv på Sumatra er en sorg som ikke kan settes ord på. En norsk advokats raseri mot norske myndigheter er håndterlig og debattprogramvennlig.

På denne måten reduseres en ufattelig og skremmende katastrofe til noe mer forståelig og litt tryggere. Det er den velkjente sosialdemokratisk-teknokratiske ånd som taler gjennom journalistene: Det implisitte budskap blir at denne faren er noe vi kan byråkratisere oss bort fra. Omorganisering og granskning er det som skal til. En hendelse med uante dimensjoner, på den andre siden av kloden, krympes og flyttes inn i Regjeringskvartalet. Dermed kan norske medier gjøre det de gjør hver dag: Fortelle om inkompetente politikere og byråkrater i stedet for å bruke kreftene på analyse og bakgrunn. Og kanskje fortelle publikum om en verden de ikke kjente, men som de likevel lider med. Og på den måten skape større endringer en de som trengs i UD.

Anna B. Jenssen

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Leder