Annonse
04:00 - 01. april 2005

Arbeidsnomadens lov

Annonse

“Stadig flere er på vandring. Vi kaller dem nomader.” For fem år siden var Rune Gerhardsen tydelig henført over en ny gruppe arbeidstagere, de som skiftet jobb ofte, hadde høy utdanning, men ikke var fagorganisert.

I denne stund ligger den nye arbeidsmiljøloven til behandling i Stortinget. Bondevik-regjeringen vil gi generell adgang til at folk kan ansettes midlertidig i inntil tolv måneder. I tillegg skal det være mulig å ansette midlertidig for såkalte “bestemte oppdrag”. Hva som er et “bestemt oppdrag” er uklart. I realiteten vil loven bety en kraftig utvidelse av muligheten til midlertidige ansettelser.

Antonio Negri og Michael Hardt, politiske guruer for de nye sosiale bevegelsene, har som et av sine hovedpoeng at dagens produksjon ikke lenger er materiell. Det er symbolbehandleren, ikke industriarbeideren, som kjennetegner vårt samfunn. Den immaterielle produksjonen – av ideer, informasjon, tekst, kunnskap, bilder og lyd, er den hegemoniske. Poenget til Hardt og Negri er at dette fungerer frigjørende. Din kreative kapital er ditt særmerke, din identitet alene, slik får arbeidstageren større eksklusivitet. Dette skal forrykke det tradisjonelle over- og underordningsforholdet mellom arbeidstager og arbeidsgiver.

Så spørs det om de “immaterielle” arbeidstagere føler det slik. I den nye arbeidsmiljøloven får ikke de som underviser ved høyskoler og universiteter samme stillingsvern som andre. Her kan midlertidige ansettelser vare i inntil tolv år. Fra før er 40 prosent i akademia ansatt på midlertidig basis. I norske mediehus ligger andelen midlertidig tilsatte på 20 prosent – dobbelt så høyt som i samfunnet for øvrig, ifølge Statistisk sentralbyrå. Aftenposten og Dagbladet er kjent som verstingene: Her er praksis at vikarer får jobb i maks tolv måneder før de sparkes ut i “karantene” slik at bedriften eventuelt kan ta dem tilbake igjen. Mange går slik i årevis. Ifølge Norsk journalistlags leder, Ann-Magrit Austenå, vil den nye loven premiere dette misbruket.

I en kritikk av Hardt og Negri lager filosofen Paolo Virno riper i lakken til det immaterielle arbeidets vidunderlige nye verden. Virno ramser opp dette arbeidsmarkedets nødvendige profesjonelle kvalifikasjoner: evnen til å tåle raske endringer, usikre arbeidsforhold, usikker identitet og løse kontrakter. Vinneren i dette nomadelivet er den klassiske opportunisten.

Det er som regel lett å avlese et samfunns mytedannelse gjennom dets tv-serier. I serien “Kandidaten” spiller sjefen for en frisørkjede, Ellen Inger Nicolaisen, rollen som den norske Donald Trump. I sin jakt etter den perfekte leder skal hun gi 13 jobbsøkende sparken. I tabloidene får Nicolaisen si ting som: “Å lede handler først og fremst om å være menneske”.

Den trendy arbeideren går gjennom livet med mobilt kontor og en overbevisning om at det “kunstige” skillet mellom arbeid og privatliv er passé. For i moderne arbeidslivsideologi skal det ikke være noe skille mellom dine egne og bedriftens interesser. Alle store bedrifter har sin egen “visjon” utarbeidet i samarbeid med en pr-rådgiver, en visjon alle i bedriften skal identifisere seg med; fra vaskehjelpen til topplederen. I USA, som ligger noen trinn foran i denne utviklingen, ses det å være fagorganisert som en fiendtlig holdning mot ledelsen. Det er altså den mentale identifikasjonen – nettopp det immaterielle arbeidet – som er mest verdt for ledelsen.

Som Helge Ryggvik, forsker ved Senter for teknologi, innovasjon og kultur, nylig har sagt: “Hvis Karl Marx hadde levd i dag, ville han raskt forstått hva det handlet om.”

Lena Lindgren

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Leder