"Alle som stemte for flertallsinnstillingen, skulle rekke hånden i været. En hvisking spredte seg langs bordene, iallfall der jeg satt: La det bli enstemmig, la det bli enstemmig, og hendene kom i været, for manges vedkommende litt nølende og under tvil. Selv så jeg til slutt ut over et hav av hender. Jeg tenkte: – Hva kan det nytte, det spiller ingen rolle hva jeg stemmer. Men jeg er glad for at jeg kom til besinnelse."
Nei, det er ikke Tom Pape som fører ordet, og den omtalte avstemningen er ikke den som fant sted i Oslo bystyre onsdag for halvannen uke siden. Scenen er klippet fra Johanne Åmlids Ut av kurs (1966), en førstehånds beretning fra Arbeiderpartiets lukkede landsmøte i 1949, der debatten om Norges medlemskap i Nato i realiteten ble avgjort.
I Nato-spørsmålet var Arbeiderpartiets beryktede “partipisk” utslagsgivende. Det kunne den også ha blitt i ambassadesaken, hadde det ikke vært for bystyrerepresentant Tom Pape. Hans brudd med partilinjen bidro til at USAs ambassade likevel havner på et jorde utenfor Njårdhallen. Både amerikanerne, regjeringen og de borgerlige partiene er takknemlige for utfallet, men på hjemmebane blir Papes stemmegivning stemplet som “fullstendig uakseptabel og illojal”. Det eneste som hindret partifellene i Oslo Ap fra å ekskludere ham, var frykten for at han skulle gjøres til en martyr. Men avisenes kommentatorer hadde allerede trukket sine konklusjoner: I Aftenposten hylles Pape for å ha “stemt for sin overbevisning”. Arne Strand, politisk redaktør i Dagsavisen, bruker nøyaktig de samme lovordene, og tilføyer at Pape nå “står sterkere enn noen gang”.
Men er saken virkelig så enkel? Pape skiftet standpunkt da han fikk lese utenriksminister Jonas Gahr Støhres brev til bystyret. Brevet ble presentert som en “redegjørelse for amerikanernes syn”, og argumentasjonen var ultimativ: Ambassaden flyttes til Huseby, eller den blir værende i Drammensveien noe tredje alternativ finnes ikke.
Likevel fremstilles bystyrerepresentanten Pape som en tapper sjel som “fulgte sin samvittighet”. Det er da man må spørre: Hva slags samvittighet er avhengig av instruksjon fra regjeringen for å komme til uttrykk? Hvor heroisk er det å gi USA med vår egen utenriksminister som mellommann vetorett i det som vitterlig er et kommunalpolitisk spørsmål?
Jo visst er det noe råttent ved Arbeiderpartiets partikultur. Men USA-pisken er et minst like stort demokratisk problem som partipisken.
BW
Tyrannosaurus Rex
AKP-leder Jorun Gulbrandsen har i et langt avisinnlegg i realiteten stilt mistillit til Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen. Som avisens største eier har AKP i så fall god råd. Braanen er (fortsatt) Norges beste avisredaktør, og har på få år gjort Klassekampen til en av landets viktigste dagsaviser.
I ettertid later Gulbrandsen som om hun ikke er på redaktørjakt. Hun har uansett vist at AKP er den verst tenkelige eier en avisredaktør kan forholde seg til. Siden ingen makt i verden kan nedlegge Jorun Gulbrandsen, bør nå AKP presses til å selge seg ut av Klassekampen. Vi er mange som er småaksjonærer i denne avisen, og sammen eier vi 54 prosent. Vi ser frem til en ny stor eier som kan erstatte AKPs 20 prosentandel, eller i det minste skape en motvekt til dinosaurene som tror de fortsatt eier avisen.
AvdH