“Omkring oss, i Frankrike, selv i Paris, lever hundretusenvis av barn, unge, studerende, unge par, ungkarer og familier i forhold som ingen kan forestille seg.”
En kommentar til opptøyene i Paris' forsteder? En innrømmelse fra Frankrikes innenriksminister Nicolas Sarkozy, etter nok en natt med brennende bilvrak i Clichy-sous-Bois? Hadde det vært så vel. Ordene stammer fra en bok av den franske sosiologen Henri Lefebvre, skrevet i 1958, og de har ikke mistet noe av sin aktualitet: Mer enn noe annet er opptøyene i Paris' forsteder en påminnelse om at verden er full av menneskeliv som "ingen kan forestille seg". Ikke fordi de er spesielt "gåtefulle", ikke fordi de er "ubegripelige" – men fordi de systematisk blir ignorert, både av politikere, samfunnsøkonomer og byplanleggere.
Når innenriksminister Sarkozy uttaler at han vil "spyle ren" en hel parisisk forstad, dehumaniserer han i praksis alle dens innbyggere: Høytrykksspylere brukes ellers bare mot søppel og rotter. Utsagnet rommer likevel et moment av sannhet: Ungdommene i Paris' forsteder er i en viss forstand avfall – de er hva den polske sosiologen Stefan Czarnowski kaller "deklasserte individer, som ikke har noen klart definert sosial status. De betraktes som overflødige sett fra den materielle og intellektuelle synsvinkel, og oppfatter seg selv på samme måte."
I Buenos Aires kalles disse menneskenes tilholdssteder villas miseria. I Mexico City: colonias populares. I Calucutta: bustees. Kairo har sine baladis, Mumbai sine chawls og zopadpattis, Khartoum sine shammasas, Durban sine umjondolos. Ifølge FN-rapporten The Challenge of the Slums (2003) lever nesten én milliard mennesker i slumlignende forhold – i 2030 kan antallet være fordoblet. Ekspertene mener at landsbygda nå har nådd sitt maksimale folketall, og at all fremtidig befolkningsvekst vil finne sted i byene. Og det er for lengst slutt på den tiden da "urbanisering" var synonymt med "industrialisering": Tilflyttingen skjer på tross av økonomisk stagnasjon.
Vi er ikke vant til å tenke på vestlige forsteder som slumområder. Men politisk og kulturelt er det lite som skiller Clichy-sous-Bois fra – for eksempel – favelaen i Rio de Janeiro: Arbeidsledigheten er skyhøy. Kriminaliteten florerer. Infrastrukturen vanskjøttes. Som byforskeren Mike Davis har påpekt: Mens den klassiske slummen var en indre by i forfall, er den nye slummen som regel plassert i byens periferi. Det betyr antagelig at fremtidens revolusjoner ikke vil oppstå i sentrum, men i utkanten, i randsonene.
Hvordan opprøret vil arte seg? Det vet ingen. Men ettersom disse menneskene for en stor del ikke har formelt arbeid, er de også utelukket fra arbeiderkollektivets tradisjoner. Deres sosiale arena er ikke fabrikken, men gaten, skolegården, torget. Deres mest nærliggende våpen er ikke streikeretten men brannbomben.
Hvilken politisk farge et slikt opprør kan få, er heller ikke gitt. Slumbefolkningens habitus gjør dem til enkle ofre for populistiske frelsere og mindre verdslige sådanne. For øyeblikket virker det, som Davis påpeker, “som om Marx har overlatt den historiske scenen til Muhammed og Den hellige ånd”. Dét gir større grunn til ettertanke enn et par lysende molotovcocktails mot den parisiske nattehimmelen.
Bendik Wold