Brudd på de ansattes ytringsfrihet synes å være et felles problem i Norges viktigste kulturinstitusjoner for tiden. Da Nasjonalbiblioteket åpnet under Vigdis Moe Skarstein i høst, beskrev Morgenbladet en lukket organisasjon med en autoritær leder, hvor det ikke var “god tone å si hva man mente”. I Nasjonalmuseet for kunst er direktør Sune Nordgren beryktet for sin avvisning og bagatellisering av kritikk. De ansatte ved Munch-museet sa nylig at de har fått munnkurv fordi de går mot ledelsens ønske om å flytte til Vestbanen. Nå har også den såkalte “Malo-saken” fått ubehagelige etterspill ved Kunsthøgskolen i Oslo.
Forskerforbundet har de to siste ukene fått rapporter hvor stikkordet er munnkurv. Foranledningen er at lærerkollegiet ved Fakultet for Visuell Kunst har tatt avstand fra sin dekan Ståle Stenslie. Stenslie hadde hyllet Malo kunststunt opp i skyene, et stunt som gikk ut på å hevde at Munchs "Skrik" og "Madonna" var brent, og at han hadde støpt asken inn i sine gipsmasker. Etter det Morgenbladet forstår dreier det seg dels om direkte taleforbud, dels om mildere "oppfordringer", som da rektor Peter Butenschøn på et fellesmøte sist mandag anmodet alle om å tenke strategisk rundt felles målsettinger. De ansatte hadde "selvfølgelig" ytringsfrihet, "men det var lov å tenke seg om".
Butenschøn vil sikkert benekte, kanskje også for seg selv, at han ønsker å innskrenke de ansattes ytringsfrihet. Men i avisene merker vi slike klimaomslag umiddelbart. Mennesker bli usikre og tause når vi ringer. De lar være å ta fagdiskusjoner de brenner for, de er redde for jobbene sine. Det legger seg et tåketeppe over viktig samfunnsmessige debatter. Den minst risikable og mest effektive sensuren en leder kan få innført er selvsensuren.
Kontroll av informasjonsstrømmen er noe vi kjenner fra konsernmodellen i næringslivet. Rune Slagstad har pekt på et paradoksal utvikling siden slutten av 1970-tallet: på det økonomiske felt en gradvis deregulering; på det kulturelle felt en motgående bevegelse en gradvis reregulering. Denne reguleringsiveren (Gilles Deleuze kaller det kontrollsamfunnet) er et karakterdrag ved de nye gigantfusjonene i kulturlivet: Makten ligger hos noen få personer. Lederne er ikke primært faglig forankret, fagfolkets protester overkjøres. Hver enkelte institusjons egenart utarmes. Det demokratiske underskuddet er på samme tid kronisk og akutt. Institusjonskritikk og fagdebatt begge deler fundamentalt i demokratisk samfunn blir sett som tysting, “whistleblowing”. Lojalitet har man ikke til faglige idealer, men til ledelsen.
Kontrasten mellom organisasjonenes indre kriser og kulturledernes ytre image blir desto mer pinlig. Publikum presenteres for nye logoer, happenings og eventyr, godt smurt inn i retorikk som ledelsen har lånt fra kunstfeltet selv om “en kunst uten grenser”. Kombinasjonen av et turbulent indre og behovet for et “vellykket” ytre er i seg selv et kjennetegn på svakhet.
Den siste undersøkelsen utført av Norsk Redaktørforening viste at 51 prosent av norske skoleledere ikke våger å uttale seg til mediene på grunn av strenge lojalitetskrav fra arbeidsgiver, kommunen. Dette er nesten ubegripelig høye tall. Nå må den akademiske tradisjonen for fri meningsbrytning kjempes for. Kanskje lever topplederne og departementet i den tro at de eier disse kulturinstitusjonene? Det gjør de ikke. Det er samfunnet som har denne “eiendomsretten”. For at borgerne skal kunne stemme over veivalgene til våre viktigste kulturinstitusjoner, trenger vi informasjon som kan gjøre oss klokere. Da må fagfolket snakke mer, og lederne mindre.
Lena Lindgren