Store ord ble med rette brukt om gjennombruddet i Brussel mandag. Nå begynner endelig forhandlingene om medlemskap, 46 år etter at landet for første gang søkte om å bli opptatt i det europeiske fellesskapet. Slik Berlinmurens fall representerte samlingen av Europa, vil et EU-medlemskap for Tyrkia bygge en bro til Orienten, ble det sagt.
Men nå er det ikke EU som bygger en bro over til “Orienten” (Tyrkia), det er snarere Tyrkia som i seg selv er denne broen mellom øst og vest. Landet har historisk vært et konglomerat av ulike folkegrupper og religioner, helt frem til den nasjonalistiske etniske rensningen som ble gjennomført på 1900-tallet: folkemordet på armenerne, fordrivelsen av grekerne og jødene, bekjempelsen av muslimske religiøse symboler og undertrykkelsen kurdernes språk og kultur. De aller siste årene har de fleste av landets minoriteter opplevd en viss liberalisering; kurderene, de gjenværende gresk-ortodokse, jøder og armenere, snart også de syriske kristne som i det små er i ferd med å flytte tilbake til sine opprinnelige klostre og landsbyer.
Dagens Tyrkia, forstått som brobygger og som smeltedigel, handler uvegerlig også om en lang og brokete kristen historie. Apostelen Paulus tilbrakte flere år i området i løpet av alle sine tre misjonsreiser i tidsrommet 45 til 57 e.Kr, han grunnla selv menigheten i Efesos som fikk sitt eget brev i Det nye testamentet. Alle de syv menighetene som blir nevnt i åpningen av Bibelens siste bok, Johanns Åpenbaring, ligger sågar i det nåværende Tyrkia. Tyrkia ble under keiser Konstantin et hovedsete for den europeiske kristendom, og Konstantinopel var de neste tusen år Østkirkens praktfulle hovedstad. Også etter at den muslimske sultanen Mehmed den store erobret byen i 1453, ble det boende igjen en stor kristen og jødisk minoritet, ja Konstantinopel var i lange perioder under det ottomanske eneveldet et heterogent, multietnisk samfunn av grekere, armenere, jøder, tyrkere og persere: Som forfatteren Orhan Pamuk en gang forklarte: “Hvis du skal styre et imperium, bør du helst være tolerant i religionsspørsmål. Du kan jo ikke drepe alle.”
“Her i Tyrkia ser mange på EU-medlemskapet som en garanti for muslimenes religionsfrihet i et samfunn preget av sekulær fundamentalisme,” uttalte Sveriges generalkonsul i Istanbul, den erfarne diplomaten Ingmar Karlsson. Dette er et vektig synspunkt, for det samme gjelder naturligvis for andre religiøse grupper i landet. Det handler ikke om “det kristne” Europa og “det muslimske” Tyrkia, det handler heller om to sekulære kulturers mulighet for å gjenopprette viktige, men bortgjemte kontaktflater. Historien om Tyrkia og Europa er et søskenforhold som begynte i en stor felles kulturarv med utspring i Middelhavområdene. Vi tror derfor de anti-tyrkiske stemninger, som har gjort seg gjeldende i det siste, vil avta til fordel for en ny sans både i Tyrkia og i EU for felles historiske røtter og kulturell nysgjerrighet. For å si det med profeten Muhammeds fetter, kalif Ali ibn Abu: “Vi hater det vi ikke kjenner.”
God Ramadan!
BEGJÆRING OM INNSYN
Mandag denne uken ble det skrevet både presse- og rettshistorie i Norge, da en domstol for første gang stanset et tv-program, sågar uten å ha sett det angjeldende programmet. Kjennelsen var i seg selv vanskelig å forstå, og vi støtter NRK-sjefens beslutning om å trosse domstolen og sende Brennpunktprogrammet. Helt uakseptabelt ble det da retten nektet ethvert innsyn i begrunnelsen for denne prinsipielt sett viktige dommen. Brennpunkts metoder har lenge har vært omstridt, og også andre av deres hovedkilder har tidligere fremholdt at de har blitt intervjuet under feilaktige forutsetninger. Dette gjør det ekstra uheldig at kjennelsen er holdt hemmelig. Morgenbladet har derfor via advokatfirmaet Simonsen Føyen sendt en begjæring til Oslo byfogd om rett til innsyn i og utskrift av rettsbok og kjennelse i denne helt unike saken.
Alf van der Hagen