04:00 - 16. september 2005

SVs fall

“Historisk rødgrønn seier”, lyder overskriften på SVs hjemmesider fire dager etter valget. Under bildet av en gledestrålende Kristin Halvorsen avgis deretter følgende salutt: “For første gang går SV inn i forhandlinger om regjeringsmakt. En ny rødgrønn regjering må gjenspeile folks ønske om en politisk venstredreining. – Nå kan vi få til en skikkelig opprustning av skolen og en offensiv miljøpolitikk, sier SVs leder Kristin Halvorsen.”

Hva denne velkomsthilsenen ikke sier, er åpenbart. Det er like åpenbart hvorfor den ikke sier det. På Opinions partibarometer for august var SV landets nest største parti, med en oppslutning på 18,1 prosent. I løpet av valgkampen sank SV som en stein på alle meningsmålinger, og likevel ble resultatet enda verre enn fryktet: Oppslutningen på 8,7 prosent innebærer at partiet mister åtte mandater i det nye Stortinget, deriblant flere markante representanter for venstrefløyen. Partiledelsen har verken tid eller lyst til å evaluere miseren. Nå skal skuffelsen over egen tilbakegang snus til begeistring for den rødgrønne regjeringen. Men selv de mest iherdige regjeringstilhengerne må ha fått en litt vammel smak i munnen: Partiet har kanskje oppnådd sitt taktiske mål – regjeringssamarbeid – men det har skjedd på den verst tenkelige måte. I stedet for å entre regjeringskontorene med støtte og autoritet fra en historisk stor stortingsgruppe, er SV redusert til juniorpartner for et selvsikkert og sterkt dominerende Arbeiderparti.

Hva skyldes fallet? Kanskje begynte det allerede i valgkampåpningen, med utspillet om varmt skolemåltid. Det var lett å forstå hva partistrategene – (eller markedsføringsbyrået?) – hadde tenkt: Heller enn å bidra til den sedvanlige “sytingen” om sykehuskøer, pensjon og kommuneøkonomi, skulle SV med dette utspillet fremstå som et offensivt og fremtidsvendt parti.

Men kampen for velferdsstaten kan ikke vinnes med alskens “konstruktive” påfunn alene. – Høyresiden må møtes med prinsipielle argumenter. Paradoksalt nok synes Arbeiderpartiet å ha forstått dette siste. I løpet av valgkampen fremstod Jens Stoltenberg med et langt mer ideologibasert – og konfliktorientert – forsvar av velferdsstaten enn Kristin Halvorsen. SV overbød seg selv med frukt og varme måltider; Arbeiderpartiet kjørte store annonsekampanjer som trykket Bondevik-regjeringen på alle de ømme punktene. “Vi skal ruste opp!” erklærte partiet over bildet av en trist korridorpasient. Og ditto: “Vi skal pusse opp!”, over bildet av en forfallen skolebygning.

Fremfor noe er dette valget et nederlag for Kristin Halvorsen og hennes rådgivere på partikontoret. Det er et nederlag for det pragmatiske, profesjonelle og “postmoderne” SV – et SV som kanskje scorer høyt på velgerkommunikasjon, design og internettløsninger, men for øvrig synes blottet for politisk strategi. Takket være regjeringssamarbeidet skal nok partiledelsen klare å døyve de interne urolighetene for denne gang. Men i så fall er det ikke sikkert SV kommer over sperregrensen ved neste stortingsvalg: Etter fire år med kompromisser vil det ikke være mye som skiller partiet fra storebror.

Nå ryktes det at radikaleren Audun Lysbakken er aktuell for en statsrådspost, og at partiets forhandlere på Soria Moria skal konferere med en referansegruppe av velkjente opposisjonelle. Så gjenstår det å se om dette uttrykker et ønske om å binde partiets venstrefløy til masten, eller om partiledelsen faktisk akter å lære av egne feil.

Bendik Wold

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse

«Forrige uke ble rapporten «Særfinansiering av utsatte humaniorafag» sendt ut på høring Mandatet har vært å sikre at Norge ikke mister sentrale kulturfag; en viktig rapport i…»
«Edward Snowden skulle i dag mottatt Ossietzkyprisen. Ytringsfrihetsorganisasjonen Norsk PEN har invitert ham til Norge, men han frykter en utlevering til USA. FBI og den amerikanske…»