Pressen bebreides om dagen for å skrive for kritisk om den sittende regjering, og den anklages for fordomsfull kunnskapsløshet på det religiøse felt. Ingen kan være i tvil om at både regjeringer og religiøse institusjoner utøver makt over menneskers ytre og indre husholdning. Så det skulle bare mangle at pressen gjør jobben sin og underlegger makten en kritisk granskning. Men å avfeie, fordømme eller stemple bidrar knapt til en kritisk og opplyst samfunnsdebatt. En kritisk granskning fordrer kunnskap om sitt objekt, og her synes det å stå bedre til med den politiske enn med den religiøse journalistikken. Dette gjelder med skam å melde også for vår egen avis.
Det hevdes fra mange hold at det er en myte at Vesten er så sekularisert som vi tror. Det henvises til over 80 prosent statskirkemedlemskap og flere hundre tusen medlemmer av andre trossamfunn. Synspunktet imøtegås forutsigbart nok av Lars Gule i Humanetisk forbund, som hevder at det er usant at sekulariseringen er en myte. Kanskje har Gule likevel rett i situasjonsbeskrivelsen. Det finnes faktisk en liten del av verden Skandinavia og deler av Vest-Europa hvor den sekulære humanismen fortsatt sitter med hegemoniet. Dette byr på atskillige utfordringer, nå som representanter for Vestens ikke-troende majoritet skal møte og leve sammen med troende fra minoritetskulturene.
Det mangler ikke eksempler på at den sekulære humanismen representerer en intoleranse og en selvgodhet som kan overgå den man vanligvis finner hos troende mennesker. Premisset om at religionen er noe som dør ut av seg selv i takt med utvikling og opplysning, skaper ikke sjelden og heller ikke overraskende en overdreven tro på egen fortreffelighet. I så fall er jo mennesker som henger fast i religiøse forestillinger eller erfaringer, på et lavere utviklingstrinn. Ikke rart at de innerst inne oppfattes som dumme. En hoverende ateisme som antar religiøse trekk i fremskrittets navn er lite å ønske seg. Religion er en reelt virkende kraft hos et flertall av menneskene på jorden. Det finnes god og dårlig religion, som det finnes god og dårlig politikk. Men å legge religionen på historiens skraphaug er i beste fall et selvbedrag.
Uten anger
“Jeg angrer ikke på noe,” sier Thorvald Stoltenberg til Ny Tid. De siste ukene har denne avisen og dens nye redaktør tappert og iherdig rettet kritikk mot Stoltenbergs rolle som fredsmegler på Balkan for ti år siden. Blant annet skriver moralfilosofen Arne Johan Vetlesen i et essay at Stoltenberg har et medansvar for massakren på 8000 muslimer i Srebrenica. Dette er en meget sterk anklage, og den synes velbegrunnet. Både Richard Holbrooke og Kofi Annan har offentlig beklaget verdenssamfunnets unnfallenhet. Førstnevnte reiste selv til Srebrenica på tiårsdagen i juli og bekjente sin anger. Vi må aldri stille oss slik at dette kan skje igjen. Srebrenica var en så stor tragedie at Stoltenberg simpelthen ikke kan tillate seg å avvise kritiske spørsmål. I så fall bør det vurderes en uavhengig granskning av Norges og Stoltenbergs rolle.
Alf van der Hagen