Aktuelt

Intet valg

Elisabeth Gundersen er sykepleier og bor i Froland, Aust-Agder. Hun stemmer Kristelig Folkeparti, og ble miniportrettert i NRKs valgprogram “Ærlig talt” denne uken. Gundersen synes sex tilhører ekteskapet og at Bibelen i klartekst forbeholder ekteskapet for mann og kvinne. Men finnes det sider ved Krfs politikk hun ikke liker. Hun synes ikke partiet har gjort nok for de fattige. Dessuten merker hun at det er hardt press på jobben nå. Få folk, mange oppgaver.

Sykepleier Gundersen gir sin stemme til Krf fordi partiets verdisyn ligger nær hennes. Den samme tankegangen fulgte store deler av det amerikanske kristenfolket da de stemte inn George W. Bush for andre gang. Også i Danmark er verdispørsmålet blitt viktigere ved de to seneste valgene. I den norske valgkampen spiller de borgerlige partiene på det samme. Krf kaller kontantstøtten valgfrihet. Frp flørter med frikirkene. Høyre vil at Erna Solberg skal få nytt kallenavn: Hjerte-Erna.

"Kulturell frustrasjon piskes opp for å nå økonomiske mål", skriver kulturkritikeren Thomas Frank i boken What's the Matter with Kansas?, hvor han forklarer det tilsynelatende paradokset at arbeiderklassen stemmer for en politikk som vil gjøre deres hverdag tyngre. På verdiaksen befinner de med lav utdanning og inntekt seg ofte til høyre, mens de i økonomiske spørsmål går til venstre. Når venstrepartiene svikter dem økonomisk og sosialt, foretar de neste gang et verdivalg. Frp og Ap fisker etter stemmer blant de samme befolkningsgruppene, skal vi tro Valgundersøkelsen 2001. Men når Ap, fra Gros 80-tall til Jens i 2001, førte en blåere og blåere politikk, mistet de lavtlønnede sin motivasjon for å stemme på dem. Og det har Carl I. Hagen for lengst forstått.

Dette er en av grunnene til at denne valgkampen handler om verdier. På den måten mobiliserer de borgerlige partiene velgere fra større befolkningsgrupper enn før. For “folk flest” er faktisk i flertall. Og det er mange av dem som føler et ubehag for eksempel ved tanken på utvidet abortgrense.

En annen grunn er kalkulatoren til Per-Kristian Foss. Foss’ økonomiske politikk er basert på ideologi, men finansministeren makter å fremstille den som det eneste alternativet, som sunn fornuft. Og all den tid de rødgrønne ikke tar bladet fra munnen og kritiserer selve den markedsliberalistiske modellen, så har de heller ikke mye å stille opp med. Velgerne forføres ikke av lovnader om evaluering av helsereformen.

Det er godt mulig at folk ønsker seg en annen sosialpolitikk, en annen økonomisk politikk. Men det tilbudet får de ikke, fordi alle partiene på Stortinget tilsynelatende har godtatt Foss' økonomisyn. Han møter lite uttalt motstand. Da er velgerne i en posisjon hvor Hagen fremstår som det beste alternativet, ja, kanskje det eneste virkelige alternativet i dagens politiske landskap.

Men det er ikke bare arbeiderklassen som taper når debatten dreier seg om påståtte verdier. Det er samfunnet som helhet. Dersom det er slik at de borgerlige partienes økonomiske politikk faktisk er den beste, burde de bevise det ved de bedre argumenter. Det gjør de ikke. Fordi de ikke trenger det, de møter få motargumenter. Men den økonomiske modellen som styrer samfunnet vårt, bør opp til debatt, nettopp fordi den legger føringer for hvordan vi kan leve våre liv. I langt større grad enn våre verdier.

Anna B. Jenssen

Mer fra Aktuelt