Onsdag denne uken leverte Utdanningsdirektoratet forslagene til nye læreplaner for grunnopplæringen til statsråd Kristin Clemet. På tross av at direktoratet har tatt hensyn til en del av de mange høringsuttalelsene, er det fortsatt et underlig innholdsløst dokument. Men det er visst også meningen. Henrik Ibsen er stadig ute av planen for norskfaget, men det er også samtlige andre forfatternavn som ynglet i den forrige (og altfor detaljerte) planen L97. Nå handler det om kompetansemål og grunnleggende ferdigheter, som å kunne uttrykke seg skriftlig og muntlig, lese og skrive men altså ikke noe om hva som skal leses eller uttrykkes. Men selv om man ikke trenger å lære om Ibsen, er ordet “tabellkunnskaper” kommet inn på 4. klassetrinnet i planen for matematikk. Ingen trenger altså lenger spørre seg om elevene ikke behøver lære gangetabellen
Både elever, lærere og foreldrenes organisasjoner har kritisert planene for å være for faglig svake. Likevel vil nok Clemet i høyt tempo fastsette hele læreplanen før St. Hans. Det er interessant å se hvordan Clemet, som snakker om kunnskapsskolen i mang en sammenheng, synes uinteressert i hva som skal læres i sin iver etter å styrke de instrumentelle ferdigheter.
Hvem skal da definere innholdet i undervisningen? Jo, det skal gjøres lokalt. Mens den forrige læreplanen hadde et felles, sentralt bestemt innhold, blir det nå i høy grad opp til den enkelte skole. Forskjellene øker. Den nasjonale samordningen forsvinner (en parallell til det som skjer ved universitetene, der eksterne sensorer droppes). Skolene får en enorm frihet (og et vanskelig ansvar). Det krever læreplan-kompetanse, og det er ikke gitt at skolen selv har ressurser til dette. det åpner seg med andre ord et marked og ingen bør forundres om det dukker opp et konsulentfirma for å tilby skolene sin kompetanse som innholdsleverandører. Velkommen videre inn i skolemarkedet.
Pro et contra
Erna Solberg har nok en gang veid for og imot, og tatt en tøff og upopulær beslutning. Til stillingen som direktør i det nye integreringsdirektoratet hadde hun to aktuelle søkere. Den ene var best kvalifisert med hensyn til både utdanning og relevant praksis. Hun skal ha blitt innstilt som nummer én av det aktuelle rekrutteringsfirmaet. I tillegg er hun kvinne med minoritetsbakgrunn. Men statsråden ønsker ikke denne søkeren, Manuela Ramin Osmundsen, selv om stillingen syntes skreddersydd til henne. Solberg endrer derfor utlysningsteksten og utlyser stillingen på ny. Nå legges det mindre vekt på kvalifikasjoner og utdanning. Hun ansetter en mannlig høyrepolitiker uten høyere utdannelse eller relevant praksis og som i sin rolle som Høyrepolitiker ikke har anstrengt seg synderlig for å integrere flyktninger.
Dette er mer enn maktbruk og en politisk tilsetting. Dette er et signal som sier: Nei til integrering, også på topplan i staten”. Fra før av vet vi at Solberg strammer inn asyl- og innvandringspolitikken hver gang hun har anledning. Det gjelder arbeidstillatelser, norskopplæring for asylsøkere, det gjelder behandlingen av de svakeste av de svake: de ureturnerbare. Som ansvarlig for Norges asyl- og flyktningpolitikk er Erna Solberg en skam. Men hun eier ikke skam. Hvorfor skulle hun? Hun er en robust utøver av politisk makt. Tilsidesettingen av Ramin Osmundsen burde ikke overraske noen.
Alf van der Hagen