Sitt hos meg / kjære, fortell // om den tiden / da jeg ikke // finnes mer.
Denne uken var det gått ti år siden Tor Ulven døde, 42 år gammel. Han etterlot seg et forfatterskap som i flere henseender er enestående i ny norsk litteratur. Bøkene hans satte en standard for mange kolleger og lesere. Nå er det, som professor Erling Guldbrandsen skriver i ukens avis, en nokså selsom praksis å feire jubileer for kunstneres døds-år. Men det er ikke nettopp hurrarop og champagne som har preget tiårsdagen for Tor Ulvens forsvinning, eller hans forfatterskap for den del. Han heller snarere kaldt vann i blodet på sine lesere. Å lese Ulven gjør også noe med vår opplevelse av tiden som kan være verdt å ta inn over seg: Din egen stemme // på lydbåndet, / det er / speilbildet // som forteller / at også du / hører til // i en steinalder.
Ulvens poesi lyser uansett av egen kraft, som et språklig mesterskap og som et memento mori. Han skrev i mange sjangere: poesi, essays, noveller, kortprosa og også en roman. Men i intervjuformen fremsto han som en aforismens mester. En ung kritiker skrev: “Å lese hans refleksjoner, observasjoner og muntlige formuleringskunst (“kunsten er så å si vår kollektive kaldsvette”) gjør at en blir glad for å leve, og det er kanskje noe paradoksalt.” La derfor disse utdragene fra dette intervjuet han ga i oktober 1993, være vår måte å hedre Tor Ulvens minne på, og påminne om forfatterskapet:
“En banal devise sier at det er bedre å tenne et lys i mørket enn å forbanne mørket. Men det er kanskje bedre å lære mørket å kjenne for ikke å risikere å sette fyr på hele huset.”
“Et raskt blikk på nyhetene eller historieboken gir vel ikke akkurat grunnlag for et lyst sinn? Det er faktisk forskjellige slags optimismer som har lagt større eller mindre deler av verden øde.”
“Ingen tar sats og hopper inn i livet. Vi blir trukket ut til livet med makt.”
“Før eller siden finner vi alle ro. Da er vi dessverre døde.”
“Selvfølgelig er populærkulturen virkelighetsflukt. Men folk har da en åpenbar rett til å flykte. Livet er jo for jævlig, selvfølgelig er det dét.”
“I det virkelige livet er lidelsen formløs. I den gode litteraturen får lidelsen en form.”
“Når man kommer til den vesentlige smerten i livet, er kunstverket dødt og maktesløst. Kunsten kan være som et lite plaster. Men plaster hjelper ikke mot kreft.”
“Kunsten er så å si vår kollektive kaldsvette, den kan ikke unngå å si noe om de pannene den springer ut fra.”
Alf van der Hagen