Annonse
04:00 - 15. april 2005

Politikk og interesser

Annonse

Da Gerd-Liv Valla tok imot landsmøtets applaus etter å ha blitt valgt inn i Arbeiderpartiets sentralstyre forrige helg, overleverte hun samtidig en gavepakke til den sittende regjeringen. Kritikken mot LO og Aps samarbeid kan Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre på rams: LO pumper penger inn i Ap; dette er gammeldags; det fører til et demokratisk underskudd; det er en samrøre av ulike interesser; hvem styrer nå egentlig Ap?

Pengegaver, derimot, er ikke et demokratisk problem for politikerne. Verken når de kommer fra enkeltpersoner eller organisasjoner, akkurat det prinsippet hersker det full enighet om på Stortinget. Ja, bortsett fra partiet Venstre, som kun vil motta penger fra enkeltpersoner, ikke organisasjoner.

Så hevder Ap at samarbeidet mellom partiet og LO bygger på en lang tradisjon, og det har de rett i. Arbeiderpartiet har sterke bånd til fagbevegelsen, det ligger i navnet. Samarbeidet er åpent, og bygger på enighet om retningen politikken bør ta. “Rikfolk har alltid gitt penger til høyresiden for å ta vare på sine interesser, vi gir penger til venstresiden for å ivareta interessene til folk flest,” er Vallas argument. Og LO-lederen mener Aps politikk er en politikk lønnsmottagere vil vinne på, akkurat som fire nye år med blått styre vil gagne Stein Erik Hagen. Men Hagens avgjørelse om å gi penger til de borgerlige partiene, er ikke en beslutning fattet etter demokratisk prinsipp. Den er tatt av ham alene. LO og Aps samarbeid, derimot, er et resultat av en demokratisk prosess. Flertallet av LOs medlemmer mener Ap fører den beste politikken. De av LOs medlemmer som er uenige i det, har muligheten til å kjempe for at LO bryter samarbeidet, innen organisasjonen. Slik fungerer organisasjonsdemokratiet. Det er Aps landsmøte som har valgt LO-lederne inn i sentralstyret, ja, nettopp det: De er valgt inn. Det er ikke her det demokratiske underskuddet finnes.

For politikk handler om interesser, dermed bør det være en ærlig sak for de fleste partier å samarbeide med “interesse”-organisasjoner. I den sammenheng kan ikke LO sies å være en særinteresse, med sine 800 000 medlemmer. Kanskje blir LO og Aps samarbeid ekstra provoserende for de borgerlige partiene fordi det tydeliggjør et annet tradisjonelt skille: nemlig det mellom lønnstagere og arbeidsgivere. Sånn sett tegner høstens valgkamp til å bli svært så gammelddags, når LO støtter de røde og milliardæren Stein Erik Hagen de blå.

Men tjener det rødgrønne regjeringsalternativet på Ap og LOs samarbeid? Neppe. Til det er det for lett å hefte tvil ved, det er for stor fare for at LO blir kneblet av Ap (og ikke omvendt), det er for stor fare for at potensielle Ap-velgere vil protestere mot denne sammenblandingen, og velge en annen stemmeseddel enn Aps når valgdagen rinner. Og da er det tvilsomt at det vil være SV eller Sps sedler. Det kan like gjerne være Frps, som kjemper om mange av de samme stemmene som Ap. Slik at et samarbeid som i utgangspunktet skulle styrke de rødgrønne, svekker dem.

Partipolitikk handler om interesser og ideer om hvordan landet skal styres. Man kan støtte et parti ved handling og stemme, og med penger. Dersom politikerne virkelig mener at pengestøtte og handling til sammen blir for mye samrøre, er det ikke handlekraften som er diskutabel, men pengestøtten.

Anna B. Jenssen

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Leder