Hvis det å ta imot Mordechai Vanunu virkelig kan ødelegge Norges rolle i fredsprosessen, bør vi snarest revurdere hva slags rolle vi egentlig spiller i Israel. Oslo-prosessen har vært forbundet med ulykke for alle, bortsett fra for USA, Israel og en liten gruppe av norske politikere og forskere som fikk svingt seg på den internasjonale catwalken på 1990-tallet. Ønsker nå regjeringen Bondevik å avstå fra en moralsk handling og ofre et enkeltmenneske for det man fortsatt mener er større sak? Argumentet ble i mer ekstrem form brukt av nazistenes norske løpegutt, politimester Knut Rød, mannen som har det personlige ansvaret for at 532 norske jøder i november 1942 ble arrestert, deportert og senere utryddet i nazistenes konsentrasjonsleirer. Da Rød ble stilt for retten etter krigen, hevdet han at han handlet av hensyn til en større sak: hans påståtte rolle som dobbeltagent for Hjemmefronten. Rød ble frikjent og fikk tilbake sin stilling i politiet. Både juridisk og moralsk er Rød-saken en skamplett i norsk historie.
Mordechai Vanunu er i livsfare, han har i 19 år vært utsatt for en systematisk bakvaskelseskampanje, han er stemplet som forræder og er en av Israels mest forhatte menn i vide kretser. Israel hater ham og han vil selv reise. “Dette er ren trakassering. En hevn for det jeg gjorde for 19 år siden. Jeg er ingen trussel, min kunnskap er gammel, alt er kjent,” sa Vanunu til Morgenbladet sist uke.
For ett år siden, 23. april 2004, søkte Vanunu om asyl i Norge. Denne uken kom avslaget. Ikke fra Kjell Magne Bondevik som fikk henvendelsen, men fra Erna Solberg. Først begrunnet hun avslaget formalistisk – Vanunu har ikke søkt fra Norge! – og deretter utenrikspolitisk: Å gi politisk asyl til Vanunu vil skade Norges rolle i fredsprosessen. Da Norske PEN tilbød Vanunu opphold som fribyforfatter i Kristiansand, opptrådte kommunalministeren like godt også som litteraturkritiker, og hevdet at Vanunu ikke fyller hennes kriterier som forfulgt forfatter. Det siste er blitt tilbakevist av PEN-klubbens norske leder. Selv om internasjonalt PEN mener noe annet, anser vi at Vanunu er faglitterær forfatter. Vanunu har allerede publisert alt fra dikt til artikler, og er representert sammen med Dalai Lama, Gorbatsjov og Nelson Mandela i en antologi som er utgitt på 18 språk. Han blir dessuten forfulgt på grunn av sitt potensielle forfatterskap, som blant andre William Nygaard står klar til å utgi.
Å nekte Vanunu asyl på formelt grunnlag, er et vikarierende motiv. Det finnes en rekke eksempler på asylanter som ikke har måttet søke fra Norge. Vi har innvilget asyl til langt mindre kvalifiserte søkere. Hva så med den utenrikspolitiske begrunnelsen? Thorbjørn Jagland mener at denne ikke holder vann. Vi er enige. Vår eventuelle rolle i Midtøsten kan ikke forhindre en fornuftig dialog med Israel om en løsning. Dette burde være en gavepakke til det norske diplomatiet endelig en anledning til å gjøre noe fornuftig i Israel. Vanunu er gjentatte ganger invitert til Norge, nå sist av norske P.E.N. og ordføreren i Kristiansand. Dette er likevel ikke hovedpoenget. Spørsmålet er om en norsk regjering snart våger å ytre seg mot de menneskerettighetsbrudd denne modige mannen fortsatt utsettes for i Israel. Støtte hans demokratiske rettigheter, verne hans borgerrett, hans rett til å reise som en fri mann og på dette grunnlag ønske ham velkommen til Norge.
Norge har liten ære å forsvare i Israel. Kanskje det endelig kunne være noe ære å vinne, ved å gi politisk asyl til Mordechai Vanunu?
Alf van der Hagen