Annonse
04:00 - 04. mars 2005

Biskopen av Oslo

Annonse

En musikkritiker skrev nylig om en god og populær operaforestilling at dette var “opera for folk som ikke liker opera”. Det var nok ikke ment som en kompliment, men kunne like gjerne vært det. I hvert fall har Oslos biskop Gunnar Stålsett de siste syv årene fremstått som en prestenes prest for folk som ikke liker prester. Det er i seg selv ingen liten prestasjon, og det er mye takket være Stålsetts offentlige figur at den forestående bispeutnevnelsen i Oslo vekker større engasjement enn et gjennomsnittlig kommunevalg. Stålsett har vist mot i symboltunge saker; han var tydelig i fordømmelsen av krigføringen i Irak, han har ordinert nye prester uavhengig av hvem de bor sammen med – og han fremstår som en dialogisk kirkeleder i en flerkulturell by. Men han har også gått langt i å folkeliggjøre – noen vil si trivialisere – det kristne budskapet: Mange husker hvordan biskopen fikk kronprinsesse Mette Marit til å fremstå som en angrende synderinne i den reneste Maria Magdalena-stil under vielsen i Oslo domkirke. Dette var kanskje en prestasjon som gikk hjem i folkedypet. Men på tross av at Stålsett har gjort lykke på tv, har han ikke greid, som prestenes inspirator og tilsynsfører, å mobilisere til økt kirkebesøk i hovedstaden. Her ligger fortsatt Oslo på bunn av statistikken – bare 0,7 prosent av byens befolkning går jevnlig i Stålsetts åpne og inkluderende folkekirke.

Nå ønsker Kristelig folkepartis mann Ole Christian Kvarme å overta bispestolen etter påske. Det blir en tøff oppgave, for Kvarme er kommet skjevt ut. Vi forventer ikke av en kirke at den “skal leve i takt med sine omgivelser”, slik Rune Gerhardsen har ønsket seg. Men vi forventer at kirkens menn og kvinner lever etter sin Mesters lære. Finnes det én historisk skikkelse som i sine biografier er fremstilt som ikke-fordømmende og inkluderende, må det være denne Jesus slik han beskrives i Bibelens fire evangelier. Derfor konstaterer vi med uglede at Kvarme, i likhet med store deler av kirkens prester og biskoper, insisterer på sin samvittighets rett til å diskriminere. Når han sier nei til å ordinere prester som lever i homofile samboerforhold, diskriminerer han en liten, sårbar gruppe. Og han angriper det største av alt: kjærligheten. Er det rart at dette er blitt en symbolsak både innenfor og utenfor kirken? Ole Christian Kvarme bør vende om i homofilisaken, eller trekke sitt kandidatur. En diskriminerende kirke er en ukristelig kirke.

En utnevnelse av Kvarme vil fremskynde utviklingen mot et skille mellom stat og kirke. Det vil være prinsipielt riktig, men også ulykksalig, ettersom det reverserer reformviljen i en kirke som har vært håpløst akterutseilt i viktige moralske spørsmål. Én ting er den komiske engstelsen for dans, film og teater i våre besteforeldres tid. Verre har vært motstanden mot skilsmisse og gjengifte, og inntil nylig mot kvinnelige prester. Her har de gode kreftene i kirken seiret. Kristelig engstelse og teologisk skråsikkerhet har det med å fordampe i møte med levende mennesker. Kirken må alltid reformeres, og det beste er at den reformeres innenfra. Men Statskirkeordningen har ved utnevnelsen av biskopene Osberg, Køhn og Stålsett hjulpet frem reformvennlige, ikke-diskriminerende kristne ledere. Slik kan det bli også denne gangen, om hele regjeringskollegiet følger sin fornuft og samvittighet og utnevner en samlende kandidat, en eminent forkynner og en vidsynt mann: Trond Bakkevig.

Alf van der Hagen

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Leder