Annonse
04:00 - 18. februar 2005

Klassereiser og den daglige folkehøyskole

Annonse

When you’re growing up in a small town,/you know you’ll grow down in a small town./There is only one good use for a small town,/you hate it – and you know you’ll have to leave.

Lou Reed sang dette på en minneplate for vennen Andy Warhol noen år tilbake, og mennesker fra småbyer over den ganske verden har med et visst ubehag nikket gjenkjennende. Janteloven er like universell som den er dansk-norsk, og lettelsen over å kunne reise vekk fra Trangvik var for mange den første kjærkomne erfaringen av det virkelige voksenlivet. Takket være utdanning eller egen lesning, kunne de senere velge andre yrker enn sine foreldre. For mange ble reisen både en dannelsesreise og en klassereise. Og enten vi nå føler en dyp takknemlighet og fortsatt samhørighet til stedet vi kom fra, eller tvert imot begynner å svelge og blir klamme i hendene ved tanken på å reise tilbake, er klassereisen alltid en reise og sjelden et skifte. Du er en annen og fortsatt den samme; jeget og selvet kommer sjelden overens.

To av vårens bøker, romanen Blind av Lars Ove Seljestad og Fornavnet mitt er Ronny av idéhistorikeren Ronny Ambjörnsson, aktualiserer denne splittende erfaringen. Sistnevnte minner om at klassesamfunnet ikke bare handler om økonomi, men også om kulturelle konstruksjoner. Den klassereisende befinner seg på fremmed grunn, skriver den svenske professoren med arbeiderklassebakgrunn, og sammenligner den klassereisendes dilemmaer med innvandrerens. Desto større grunn til å forsvare alle menneskers mulighet til å forflytte seg geografisk, kulturelt og sosialt! Siden Odyssevs fartet rundt i Egeerhavet på jakt etter seg selv, har nettopp reisen i vestlig kultur vært veien til personlighetsdannelse, slik også litteraturen har gitt menneskene mulighet til å møte en større virkelighet.

Også avisene har i et par hundre år spilt en viktig rolle for å demokratisere samfunnsdebatten og kunnskapstilegnelsen. Denne uken har vi sett at de tre ulike nisjeavisene Vårt Land, Klassekampen og Morgenbladet – i og for seg også Dagsavisen – økt opplaget noe, mens de tre store: VG, Aftenposten og Dagbladet (som er blitt mer og mer like) går noe mer tilbake. Det skyldes neppe internett alene. Medieprofessor Martin Eide skriver at det tradisjonelle skillet mellom populæraviser og kvalitetsaviser er at førstnevnte vil ha mer krim, katastrofer, kjendiser og kuriosa – og dessuten mer sport, sex og sensasjon. Mens en kvalitetsavis vil ha mer politikk, kultur og samfunnsdebatt. Nå inneholder som kjent også VG og Dagbladet fortsatt en del av det siste, og det skal bli interessant å se hvordan VG vil vekte sitt klassiske dilemma mellom sensasjon og grundighet etter Aftenpostens omlegging til tabloid. I sin tid hadde den svenske populæravisen Expressen en ambisjon om å fungere som “den daglige folkehøyskole” – og gi leseren hva han eller hun behøver for å “fungera som aktiv medborgare i samhället”. Dette er fortsatt en rettesnor for mange som arbeider i norsk presse, men det er neppe løssalgsavisene som går i bresjen. Dermed blir nisjeavisene sammen med en kulturkanal som NRKs P2, hver for seg et supplement, og i sum et korrektiv, til medieutviklingen i Norge.

Alf van der Hagen

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Leder