Annonse
04:00 - 04. februar 2005

Den korrekte ukorrektheten

Annonse

“Det er likesom med mord. Det første mord er det sværeste, derfra går det let”, sier filmskaperen Lars von Trier til avisen Information. Han snakker om dansk valgkamp. Ved forrige valg, høsten 2001, var det fremdeles mulig å debattere innvandringspolitikk i Danmark. Nå, drøye tre år etter, er dette ikke lenger oppe i ordskiftet.

I mellomtiden har Danmark vært åsted for en “kulturkamp”. Statsminister Anders Fogh Rasmussen gikk til felts mot “smaksdommerne”, mot de venstreintellektuelle som trer sine meninger nedover den vanlige danske mann og kvinnes hode, og attpåtil avkrever dem de “riktige holdninger”. De meninger som før ble undertrykket, ytres nå fritt. Den danske debatten er blitt åpen og ærlig, så åpen at enkelte emner ikke lenger trenger diskusjon. For det er igjen lett å bli enige i Danmark.

På den andre siden av Atlanterhavet, i USA, har et lignende slag funnet sted. Høyresiden i amerikansk politikk har lenge ført kamp mot “the liberals” og et av våpnene er merkelappen “politisk korrekt”. Argumentasjonen lyder slik: Samfunnsdebatten føres ikke på ærlig vis fordi den “politiske korrektheten” råder, og dette fører til at enkelte meninger og holdninger anses for så uhyrlige at de ikke engang imøtegås.

Det er antydninger til samme diskusjon her hjemme. Da Dagbladet kåret Norges viktigste intellektuelle, gikk debatten om det faktum at flesteparten på listen (syv av ti?) befinner seg til venstre i det politiske landskapet. Kunne det være at de høyreintellektuelle ble oversett, nettopp fordi deres meninger ikke regnes som “korrekte”? Kan det være grunnen til at den offentlige debatten i Norge er så flat og ufarlig: enkelte meninger anses som så fordervede at de rett og slett ties i hjel?

Høyre har tatt opp tråden fra sine partifeller over kjølen. Da det rød-grønne alternativet ble klart var enkelte Høyre-politikere raske med å stemple det som “den røde fare” og tilhengerne som “sosialister”. Liksom merkelappene “smaksdommere” og “liberals” er disse egnet til å diskvalifisere motstanderen, ikke på grunn av dennes argumenter, men ut fra hvilken ideologi argumentene springer. Slik venstresiden før stemplet høyreradikale som “ekstremister” og dermed utdefinerte dem, stempler høyresiden nå den venstre: Det tegnes et bilde av et rødt spøkelse, som har uforsvarlig mye makt og får ufortjent lite motstand. Denne argumentasjonen godtas også på venstresiden. Man lengter etter en mer “reell” kamp, etter “ekte” debatter, og antar at mangelen på dette skyldes eget meningshegemoni.

“Borgerlige ser rødt” var tittelen på en artikkel i danske Weekendavisen forrige uke. For selv om statsminister Anders Fogh Rasmussen har ført dansk politikk et langt steg mot høyre, er det ikke nok for enkelte av hans partifeller. Han er med på å konsolidere velferdsstaten, mener de, og ønsker seg et annet Venstre. De ser det røde spøkelset langt inne i sin egen regjering, en regjering som høyst sannsynlig gjenvelges tirsdag 8. februar.

Avistittelen illustrerer tendens: Det er ikke de venstreintellektuelle som sitter med makten, verken i Danmark, USA eller Norge. Ministerkontorene og næringslivets møterom befolkes i liten grad av venstrevridde. Det er langt mellom ånd og makt. Likevel diskuteres det i salonger og på avissider som om venstrehegemoniet fremdeles var intakt.

Og dersom venstresiden og dens intellektuelle fortsetter sin rituelle selvpisking, kan høyresiden (og dens intellektuelle) feste sitt grep om makten. I fred.

Anna B. Jenssen

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Leder