Annonse
04:00 - 03. desember 2004

Lesedugnad – for hvem?

Hundreårsjubileet for unionsoppløsningen fungerer som anledning for en rekke “dugnader” av folkeopplysende art.

Annonse

Siste skudd på stammen er “Leseåret 2005”, som denne uken ble lansert av Foreningen !les og dens utrettelige frontfigur Aslak Sira Myhre. Initiativet er storstilt: Målet er å nå ut til hele Norges befolkning, og intet mindre enn syv nye prosjekter – deriblant “Ungdommens kritikerpris”, “Tegneserieoffensiven” og “NM i poesi-slam” – ble lagt på bordet.

Alt dette er vel og bra. Men det er også underlig at en såpass viktig kulturinstitusjon som Foreningen !les, som snart går inn i sitt femte år, har kunnet unngå å bli et tema for den offentlige debatt. Foreningens svenske motsvar, Läsrörelsen, er blitt kritisert både for sine metoder og for sin retorikk: Under bokmessen i Göteborg i 2001 delte forlaget Vertigo ut en løpeseddel som satte spørsmålstegn ved Läsrörelsens “idealisme”. Liksom i Foreningen les! er storforlagene tungt inne på sponsorsiden, og man kan derfor spørre seg hvem “dugnaden” er til for: Den oppvoksende slekt eller bokbransjen selv? Dertil kommer at foreningen aldri snakker om politikk. Den sier ikke ett ord om biblioteknedleggelser, ikke ett ord om ressursmangelen i skolene, ikke ett ord om den svake lærerutdanningen, ikke ett ord om sammenhengen mellom økende klasseskiller og dårligere lesevaner.

Denne kritikken rammer også Foreningen !les. Tidligere RV-leder Aslak Sira Myhre må ha tilpasset seg kulturfeltets spilleregler på rekordtid, for den politiske analysen er fullstendig fraværende i hans festtaler for lesesaken. Han advarer riktignok mot at dårligere leseevne kan komme til å “øke både både klasseskiller og andre ulikheter”, men vender aldri blikket den andre veien: Kan det tenkes at økte forskjeller svekker arbeiderklassens leseevne? Svaret sier seg selv, og understøttes av PISA-rapporten fra år 2000, den store OECD-undersøkelsen om 15-åringers leseevne: OECDs forskere er “overrasket” over den sterke sammenhengen mellom elevenes hjemmebakgrunn og leseevner, og konkluderer med at den norske skolen ikke makter å “utjevne forskjeller mellom elever i så stor grad som man kunne ønske”.

Av dette kan man treffe mange slutninger – ikke minst om viktigheten av å stimulere ikke bare barnas, men også foreldrenes leselyst. Sammenhengen mellom leseevne og antall bøker i hjemmet er uomtvistelig. Dette åpner også for en diskusjon om behovet for en litterær “kanon” i grunnskolen: Så lenge læreplanene opererer med verbene “bør lese” foran alle forfatternavn, vil elever fra bokfattige hjem kunne nå 16 års alder uten å kjenne et eneste verk av Ibsen. I Danmark har et regjeringsoppnevnt utvalg utarbeidet en liste over Danmarks 14 viktigste forfatterskap – til tverrpolitisk jubel. Nå står det heldigvis ikke i Aslak Sira Myhres makt å endre skolens pensa på egen hånd, men kanonseringsangsten ser ut å avholde ham også fra å veilede og peke. En “anything goes”-holdning ligger til grunn: Det viktige er ikke hva de unge leser, men at de leser. Men kan det tenkes at de 15-årige guttene tyr til dataspill og tv fordi de faktisk ikke vet hva de kan og bør lese, annet enn norskpensum og Tolkien?

PISA-rapporten ligger ute på foreningens egne hjemmesider. Forhåpentlig har styret i Foreningen !les leselyst nok til å gyve løs på den før “Leseåret 2005” er over oss.

Bendik Wold

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Leder