Annonse
04:00 - 17. desember 2004

Kast reformen til velgerne

Annonse

Det er noe vakkert ved storslåtte reformer. I dette øyeblikk sprengjobbes det på alle nivåer i det politiske apparatet, det flikkes, kompromisses og prutes. Skal et nytt pensjonssystem være robust politisk, må det ha støtte utover et til enhver tid skiftende stortingsflertall. Høyre snudde denne uken og vil frede sykelønnen – et indirekte offer i pensjonsforhandlingene? LO la i går såkalt “indeksering” og “delingstall” i potten – og fikk blant annet vern om pensjonsordningene for offentlig ansatte, og såkalt avtalefestet pensjon (AFP) til gjengjeld. Den norske velferdsstaten er et resultat av slike fascinerende komplekse prosesser.

Men så er det også trekk som ikke er så pene. Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiets programkomité ga i går få konkrete innspill som direkte berører reformens sosiale profil. Mange sentrale spørsmål er ubesvart.

Den norske folketrygden, som ble innført i 1967, har to prinsipper for solidaritet: mellom generasjoner og mellom folk med høy og lav inntekt. Trygden samles opp via våre skatter, den overføres altså fra de yrkesaktive til pensjonistene. Folketrygden har også en omfordelingsmekanisme, slik at de som har tjent mindre i sin yrkeskarriere, får relativt mer i pensjon og omvendt. Det er dette utjevnende idealet, som i dag er nedfelt i pensjonssystemet, som skal svekkes. I verste fall kan pensjonsreformen bli stående som et monument over 2000-tallets høyrebølge.

Da regjeringen la frem sin innstilling hevdet den at denne endringen er nødvendig for å bevare allmenn oppslutning om folketrygden som system. Premisset er at dugnadsånden er på hell i den voksende rike middelklassen; den vil nå ha proper belønning for sin arbeidsinnsats, og er ikke villig til å finansiere eldrebølgen. Dette er et ytterst ubehagelig premiss – og spørsmålet er om det er sant. Vårt noenlunde egalitære samfunn er tuftet på denne viljen. Undersøkelser fra Norsk Gallup viser for eksempel at et flertall av befolkningen er mot regjeringens siste runder med privatisering. 52 prosent sier de vil betale mer i skatt for å beholde dagens velferdsordninger. Til nå har Jens Stoltenberg bare sagt at han støtter et tett samsvar mellom arbeidsinnsats og pensjonsutbetaling. Hva dette betyr i praksis er usikkert. Kanskje bør Stoltenberg minne seg selv om at han forhandler med en mindretallsregjering, og at Høyre stuper på meningsmålingene.

Finansminister Per-Kristian Foss håper nå å lokke Arbeiderpartiet og LO med på et kompromiss, slik at hovedlinjene i reformen kan vedtas til våren. Da kan de mest kontroversielle avgjørelsene utsettes frem mot 2010.

Dette er snikpolitikk. For å bruke et forslitt eksempel: Hjelpepleieren er en person som vil tape på pensjonsreformen. Hjelpepleieren har lav lønn og pensjonerer seg tidlig som følge av arbeidsslitasje. Hjelpepleieren har ingen fast spalte i avisen. Men i Norge har vi virkemidler for å høre hva hjelpepleieren mener: Det kalles valg og er et kjennetegn ved demokratiet. La oss kaste pensjonsreformen ut i valgkampen. Se om den overlever. Flest mulig i befolkningen bør delta i utmeislingen av en nasjonal reform som angår alle: Da kan vi snakke om et virkelig vakkert stykke arbeid.

Lena Lindgren

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Leder