Annonse
12:07 - 01. desember 2017

Til menigheten

U2 tramper videre gjennom sin egen bakhage.

Ærlige karer: U2s nye album fremstår som et ektefølt gjenopplivingsforsøk. Foto: Anton Corbijn / Universal Music
Annonse

Uten tvil: U2 har noen laurbær å hvile på. Bono, The Edge, Adam Clayton og Larry Mullen jr. trekker fremdeles lukrative hus over hele verden, men har samtidig et omdømme som er like polarisert som Sylvi Listhaugs.

Få artister eller band frembringer samme sterke følelse av elsk/hat, selv i skamfrie 2017, og det er ikke helt uten smak i munnen at jeg fra tid til annen setter på deres kioskveltere fra 80- og 90-tallet for å la meg rive med av den overdådige og utilslørte pompøsiteten. Album som opplevdes som verdensbegivenheter da de kom ut, på linje med et nytt album fra Beyoncé eller Kendrick Lamar i dag.

Som skarpskodde videreformidlere av rockehistorien, med klokkertro på sjangerens nærmest religiøse funksjon i fullblåst stadionformat, var U2 sirkuset det var vanskelig å ikke se på. Et band som på alle måter krevde sin plass. En mal på hvordan musikk for massene skulle se og høres ut. Og sender man musikksnobben en tur på gangen, er det vrient å overse bandets evne til å skrive låter som treffer et sted der inne i hjerteroten til millioner.

Vi kan ikke love ketsjup til alle,
men vi lover å servere deg viktige saker hver dag.
Annonse

Sommerkampanje med 50% rabatt på abonnement. Trykk her for bestilling.