08:00 - 02. august 2020

Kulturdepartementet har sviktet i å etablere en offentlighet som tar film på alvor, skriver Aksel Kielland

Kulturdepartementet har sviktet i å etablere en offentlighet som tar film på alvor, skriver Aksel Kielland.

Tidsriktig: Filmhistoriene skal i dag helst ha sitt utgangspunkt i regissørens personlige erfaringer. Maria Sødahls film Håp er ett eksempel på trenden. Foto: SF Studios / Motlys / Manuel Claro

«Bruker morens kreftsykdom som inspirasjon i ny film.» Det var overskriften på NRKs sak om at Odd-Magnus Williamson og Petter Næss er i gang med innspillingen av spillefilmen Ingenting å le av, der førstnevnte har skrevet manus og spiller hovedrollen, og sistnevnte har regien. Morgenen etter at saken ble publisert på NRKs nettsider, gikk det ut en pressemelding hvor Williamson var sitert på at utgangspunktet for ideen om en komiker som mister absolutt alt – jobb, kjæreste, helse – var at han selv mistet jobben i TVNorge i 2015. Torsdag hadde saken nådd forsiden av VG. Det er naturligvis for tidlig å si noe om prosjektet, men det man kan si noe om, er måten det selges inn til, og dekkes av, mediene på. Så langt markedsføres nemlig Ingenting å le av med utgangspunkt i det faktum at hva gjelder norske fiksjonsfilmer, er norske medier nærmest utelukkende interessert i ting som ikke har med film og fiksjon å gjøre.

Vi så det samme i fjor med Maria Sødahls Håp og Jorunn Myklebust Syversens Disco (og årene før med Camilla Strøm Henriksens Føniks og Iram Haqs Hva vil folk si): Det at historiene tar utgangspunkt i regissørenes personlige erfaringer, brukes til å legitimere dem overfor et publikum som antas å være ute av stand til å bry seg om filmene som fortellinger og kunstverk. En filmskaper som ganske enkelt har laget et spillefilmdrama for voksne, oppfattes ikke som en spesielt god sak i norsk mediebransje. En som har laget en film om en sterk historie fra virkeligheten – som vedkommende selv har opplevd – stiller derimot i en annen klasse.

Annonse