00:00 - 03. juli 2020

Teaterhøsten ser ut til å by på relativt sikre kort i en usikker tid, skriver Ine Therese Berg.

Teaterhøsten ser ut til å by på relativt sikre kort i en usikker tid, skriver Ine Therese Berg.

Gjengangere: Blant mange premierer på Nationaltheatret finner vi tre ofte spilte Ibsen-stykker, Fruen fra havet, Vildanden, og Et dukkehjem. Her fra prøvene til Vildanden med Tone Mostraum og Trond Espen Seim i rollene som Gina og Hjalmar Ekdal. Foto: Øyvind Eide / Nationaltheatret

Nå er det tid for å se fremover for norske scenekunstinstitusjoner, som til høsten fortsetter med en gradvis åpning. Med nødvendige smittevernregler og dertil uforutsigbar økonomi ser det ut til at store, påkostede hovedsceneproduksjoner mange steder er lagt på is. Desto bedre for dem som foretrekker mer intime scenerom. For alle som er lei av romanadapsjoner, er det dessuten mer dramatikk og ny scenetekst i vente. Programlanseringer er kun indikasjoner på hva publikum har i vente, men som en offentlig ytring kommuniserer de et bilde av hva teatret ønsker å være, for hvem.

Speiler høstprogrammet ved norske institusjonsteatre land og strand rundt de store spørsmålene i vår tid? Tar scenekunstnere tak i økonomisk ulikhet og økende klassemotsetninger som månedene med økonomi på frysepunktet har skrudd til noen ekstra hakk, eller hva med klimakrisen? Når jeg klikker meg gjennom nettsidene til norske teatre, virker de denne høsten mer opptatt av norsk og europeisk migrasjon til USA, enn av vår tids globale migrasjons- og flyktningstrømmer. Slåttekar i himmelen skal opp igjen på Det Norske Teatret før den får nypremiere på Teatret Vårt i Molde og gjestespiller på Teater Vestland, og Arthur Miller-forestillingen Frakt Under Havet er sistnevnte teaters storsatsing denne høsten. Historiske tilbakeblikk kan på sitt beste gi perspektiver på egen tid, men det er lett å havne i et nostalgisk og romantiserende skjær.

Aktualitet er et lunefullt farvann for teater, som følger et helt annet produksjonstempo enn andre medier. Istedenfor å sette agendaen kommenteres hendelser lenge etter at man er «ferdig» med å diskutere dem, litt for ofte uten å tilføre noe nytt. Enkelte temaer har knapt nok rørt agendaen. For eksempel viste årets debatt om Heddaprisen at de fleste norske scenekunstinstitusjoner ligger langt etter når det gjelder å speile hele befolkningen, noe alle som har fulgt mangfoldsdebatten i kulturlivet, har visst lenge. Dessverre virker det som om kulturledere ofte har oppfattet disse debattene som et nisjespørsmål for spesielt interesserte, og at kvalitetsbegrepet fortsatt brukes som en unnskyldning for ikke å ta grep, med enkelte hederlige unntak. Det er synd at det skulle et politidrap i USA og verdensomspennende protester til for at bevissthet om strukturell rasisme først nå synes å treffe det norske scenekunstfeltet. Norske institusjonsteatre tar sjelden stilling i politiske debatter, forestillingene skal liksom få snakke for seg selv, likevel beskyldes de for å være venstreorienterte. Kanskje på tide å tone tydeligere flagg?

Annonse