00:00 - 24. juli 2020

Strengt tatt helt fritt

Isabelle Faust insisterer med fiolinen: Den gamle modernismen slår fortsatt gnister.

Livgivende: Når Isabelle Faust gir ut Schoenbergs klassiske fiolinkonsert i tre satser fra 1936 på plate, er det grunn til å spisse ørene. Foto: Imagine China / rex / NTB scanpix .

Fra tid til annen byr muligheten seg for å gi den forhatte atonaliteten en ny sjanse. Dette skrikende monsteret som brøt løs og skapte modernisme en gang på begynnelsen av forrige århundre, skulle bokstavelig talt forstyrre musikkens harmoni. Smått geniale komponister, om enn martret av tvil, fikk publikum til å stusse. Og på et vis stusser man fortsatt; Arnold Schoenbergs langt på vei klassiske fiolinkonsert i tre satser fra 1936 har aldri fått noen plass på standardrepertoaret.

Selv har jeg lenge hatt lyst til å se nærmere på denne konserten. Og når Isabelle Faust, en av vår tids mest nysgjerrige og kvalitetsbevisste fiolinister, gir den ut på plate, er det grunn til å høre etter. Samtidig kunne jeg spørre: Hvordan var det nå å høre et atonalt verk for første gang? Yter det motstand? Utvilsomt.

Visjonær systematikk. Den jødiske wieneren Arnold Schönberg (1874–1951) dannet et kraftsentrum i utviklingen av den moderne musikken. Ikke bare sto han bak den såkalte tolvtoneteknikken – et teknisk prinsipp for håndtering av skalaens tolv, nå fullstendig frigjorte, tonehøyder. Schönberg var også en betydelig teoretiker og pedagog, med de banebrytende komponistene Alban Berg og Anton Webern som sine mest kjente elever.

Annonse