00:00 - 17. juli 2020

Sør for kjedsomheten

Beezewax er lyden av tidligere års somre.

Fra utkanten: Spør du Beezewax hvor de kommer fra, er ikke svaret Moss. De kommer fra Øreåsen. Sør for sentrum, fra forstedenes forsteder, skriver Ando Woltmann. Selfie: Beezewax

Ingen steder bringer frem min indre Toppen Bech som hagen utenfor Alby gods på Jeløy ved Moss, for den kunstinteresserte kjent som Galleri F15. Følelsen av herskapelighet og gammelt sus, som i en roman av Jane Austen. I barndommen reiste vi hit når det regnet. I stekende sol med badetøy. Spradet gjennom alleer, blant akasietrær og japansk lerk plantet av den eksentriske godseieren Albert Biørnstad. Å se Bastøferja skli forbi Reiervika og over fjorden mot Horten. Bølgene som skummet hvitt, bak kornaksene som bøyde seg med vinden.

Jeg har gode minner fra Alby som voksen også. For noen år tilbake var jeg leid inn som DJ til en festival på samme plen. På scenen sto et band med lokal tilhørighet hjernen hadde gjemt unna, men som fra første akkord fylte meg med varme minner og en uant lengsel. Beezewax ble aldri store, men har i 22 år travet videre på verdens landeveier. Skrapt asfalten, mil etter mil, i minibusser gjennom Nord-England og Nordrhein-Westfalen. Blitt mottatt som helter i Japan og Indonesia. I 2019 feiret de 20-årsjubileet til deres første høydepunkt på plate, det flott titulerte albumet South of Boredom, og ga samme år ut sitt beste album til nå, Peace Jazz.

Spør du Beezewax hvor de kommer fra, er ikke svaret Moss. De kommer fra Øreåsen. Sør for sentrum, blant blokker og parabolantenner, fra forstedenes forsteder. Oppvokst på 1990-tallet med skatefilmer, alternativ rock og utenlandske tv-kanaler. Med amerikansk slacker-kultur, som ledet direkte til saggede bukser og hettegensere, knekte håndledd og blåmerker. Dinosaur Jr., Hüsker Dü og The Lemonheads på boomblasteren. «We spent days on the open beach / Jumped off the pier, you were the braver one / You held your breath for a long time / Yeah, you’d scare everyone», synger frontmann Kenneth Ishak til en gammel venn i første linje på Peace Jazz (2019). Et sommerlig minne, med dusj av sjøsprøyt, fra en ungdomstid gjerne sett gjennom et ironisk super 8-filter, men som like fullt kommer med noen mørke skygger.

Annonse