00:00 - 17. juli 2020

Sisyfos med maskingevær

Den desillusjonerte krigsfilmen The Outpost preges av en nostalgisk lengsel etter evighetskrigen.

Poengløs strid: Det eneste soldatene i The Outpost reelt sett kan oppnå, er å utvise mot i kamp og komme seg hjem i live. Foto: Another World Entertainment

Kampscenene i The Outpost beveger seg med en kinetisk energi og en uopphørlig, stakkato flyt som instinktivt får en til å gripe etter dataspillsammenligningene. Opplevelsen av å befinne seg i et spill – eller rettere sagt i de animerte mellomstikkene der spilleren fratas kontrollen over figurene – skyldes ikke bare det allvitende, naturlovsopphevende kameraet, men opplevelsen av at handlingen går på usynlige skinner. Det er som om krig bare skjer, i henhold til en forhåndsdefinert koreografi, uten noen reell innvirkning fra menneskene som utkjemper den.

Dette er symptomatisk for verdensbildet i Rod Luries film om slaget om den amerikanske militærbasen Combat Outpost Keating i Nuristan-provinsen i det østlige Afghanistan i 2009. The Outpost er en teknisk imponerende og tidvis medrivende film om liv og død, blottet for filosofisk refleksjon og ideologisk tvil: ikke så mye antiintellektuell som anti-eksistensialistisk.

Vold uten mål og mening. Kanskje kan man hevde at basens plassering i bunnen av en dal i Hindukush-fjellene, omgitt av stupbratte skråninger på alle kanter, i seg selv er en dødsdom, og at samtlige av soldatene har forsonet seg med sin mulige skjebne før vi treffer dem. I likhet med de fleste andre filmer som er laget om USAs krigføring i Irak og Afghanistan, er The Outpost blottet for illusjoner om at krigen kan vinnes eller har noe mål utover å produsere vold og okkupasjon i mer ordnede former. Snarere synes både regissør og rollefigurer å betrakte den som et voldelig sisyfosarbeid som utføres fordi noen har bestemt at det må til. Det er ikke deres jobb å spørre hvorfor.

Annonse