00:05 - 10. juli 2020

Il Maestro

Ennio Morricone (1928–2020) hadde en mesterlig hånd og selvtillit kun en romer verdig. Nå plystres det i himmelen.

Maestroen: Med Ennio Morricones bortgang denne uken, gikk et stort stykke romersk kulturhistorie i graven. Morricone skrev musikken til over 500 filmer. Mer underspilt var hans rolle som avantgarde-musiker. Foto: Luciano Viti / Getty Images

Romerne holder sine hoder høyt hevet, enten de er iført rutete knebukser, fotballdrakter eller italiensk design, eller balanserer solbriller på imponerende nesegrev. Som om tusenvis av år med kulturelle triumfer og nederlag holder dem oppe i usynlige tråder fra himmelen. I sportsbarer, på blomstertorg eller langs fasjonable Via Vittorio Veneto, foreviget i Federico Fellinis La Dolce Vita. «Den evige by», klodens omdreiningspunkt for både keisere og kirke, men også sentrum for mange av det tjuende århundrets estetiske toppnoteringer på kinolerretet. Bertolucci, Argento, Pasolini og Leone, kunstnere som knapt trengs å omtales med fullt navn, var alle del av italiensk films gullalder. Til felles hadde de musikken, skrevet og fremført av samme mann: Ennio Morricone.

Med Morricones bortgang denne uken gikk et stort stykke romersk kulturhistorie i graven. Den 91 år gamle komponisten var den siste, store etterleveren fra l’età d’oro, men samtidig en komponist som holdt seg oppsiktsvekkende relevant helt frem til sin død. Fra den staselige leiligheten i sentrum av byen strømmet tonene ut i nesten maskinelt tempo, Morricone var en komponist med skyhøy arbeidskapasitet og fant like naturlig sin plass i filmer av Quentin Tarantino som i sjangrene spaghettiwestern, giallo, poliziotteschi eller i de største Hollywood-dramaer. En filmmusikkens lærebok, som har påvirket og inspirert nærmest utallige retninger og avkroker av musikken. Alt hentet ut av et særs originalt hode.

Il Maestro, som han selv ville tiltales som, var nærmest ustanselig. Han skrev musikken til over 500 filmer, men så ikke på seg selv som filmkomponist. Musikken skulle alltid kunne stå på egne ben, også utenfor filmene, mente han. Fra den flerrende fuzz-gitaren og det såre munnspillet i «The Man with the Harmonica» i Leones Once upon a Time in the West til den lyriske oboen i «Gabriel’s Oboe» i The Mission – det fantes ingen grenser i musikken, med lydkilder like gjerne hentet fra garasjerock, musique concrete, popmusikk eller eksotiske folketoner, som fra de romantiske klassikerne.

Annonse