00:05 - 31. juli 2020

Hymne til helvete

André Bratten går løs på den moderne kulturhistorien med hammer og meisel.

I grenseland: André Bratten jobber stadig med å flytte grensene for den elektroniske musikken. Foto: Knut Egil Wang / Moment

Da Taylor Swift slapp overraskelsesalbumet Folklore forrige torsdag, ble det stusset litt, men bare litt, over det lunefulle omslaget i svart-hvitt. «Hvorfor har Taylor Swift blitt med i Ulver?» skrev den britiske musikkskribenten John Doran, og fikk følge av flere. Hvorfor velger verdens største popstjerne seg et estetisk uttrykk prompet ut i Follo for nærmere tretti år siden til sitt nye albumomslag? Det tok ikke lang tid før noen byttet ut Swifts gotiske logo med Darkthrones. Me me og he he.

Det man gjerne kaller black metal-estetikken, furuskog og kirkegårder i klipp og lim, er for lengst vevd inn i populærkulturen gjennom både reklamespråk og film, litteratur og samtidskunst. Nå var ikke norske svartmetallere på 1990-tallet hverken de første eller siste som produserte kassettomslag i kopimaskinen på mammas jobb, men antagelig den siste subkulturen med et like helhetlig, mørkt uttrykk, både estetisk og etisk. Mye av æren for dette må tilskrives bandet Mayhem og dets gitarist Øystein Aarseth, som både kunstnerisk og mytologisk satte en gullstandard for sjangeren.

Skummelt og urovekkende. Avdøde Aarseth var en annerledes lederskikkelse, som ved siden av å huse miljøet i kjelleren av platebutikken Helvete i Gamlebyen samtidig hadde noen overraskende sider som kommunist, synth pop-entusiast og Pink Floyd-fan. Mange av oss skulle nok likt å ha vært flue på veggen da Aarseth uanmeldt troppet opp på døren til krautrock-pioneren Conrad Schnitzler i Vest-Berlin, eller nærmere sagt ble funnet sovende på trappen utenfor, slik Schnitzler selv senere husket det. Han sa da også ja til å bidra med en kort musikalsk introduksjon til ukjente Mayhems debut-EP, Deathcrush. En perkussiv, smått militær snutt med navn «Silvester Anfang», oppkalt etter tyskernes nyttårsfeiring, og (kanskje litt ironisk) den kristne helgenen St. Sylvester. En smule bisarr, men også underlig passende åpningserklæring til det som skulle komme.

Annonse