00:00 - 24. juli 2020

Bydur i moll

Noe er i gjerde, du merker det på lyden.

Lyden av forandring: I New York har lydbildet endret seg voldsomt denne våren. Foto: REX / NTB scanpix

Det dreier seg om kun 25 sekunder, men er likevel den perfekte åpning på en popsang. Gatelydene som introduserer Pet Shop Boys’ «West End Girls», som tidligere i sommer toppet kritikerne i The Guardians liste over de hundre beste hitlistetoppene i Storbritannia, danner en nesten berusende scenehenvisning, en sitrende forventning til låtens filmatiske blikk på jappetidens snuskete, nattlige transaksjoner. Tekstens hovedperson ankommer scenarioet som en cowboy-helt, klar for et siste oppgjør. De høyhælte skrittene som nærmer seg, en black cab som tuter, trafikken som langsomt ebber ut og inn igjen. Man formelig hører neonlysene i Soho blinke i vanndammene rundt. På vestkanten, i en verden av blindveier.

Påfunnet var signert produsent Stephen Hague. I første versjon av «West End Girls», produsert av diskoartisten Bobby O, er de ikke med. Låten floppet, og Hague ble bedt om å stramme den opp – bylydene ble tatt opp like utenfor studiodøren. Lytter man nøye, etter cirka syv sekunder, spør en kvinnelig stemme: «Is that Sting?», angivelig fordi Hague, stående på fortauet med en mikrofon, lignet av utseende. Betegnende nok var også gatelydene utelatt da Pet Shop Boys i juni ga ut en «lockdown version» av den 36 år gamle låten, spilt inn i isolasjon for et pride-arrangement på nett. Verden rundt hadde jo stilnet hen.

Etter et kort møte på kontoret pakket jeg sammen og beveget meg ut den marsdagen. Som om jeg følte meg frem i et vårlig badevann, trommet jeg føttene forsiktig mot fortauene gjennom et allerede koronatomt Oslo. Bygningene og gatene dannet de samme kulissene som alltid, men aldri før har fuglekvitteret i Slottsparken lått like høyt; langs Ring 1 dannet fraværet av lyden fra biler, sykler og mennesker på farten et uhyggelig scenario; i Maridalsveien minnet den enslige lyden av en plastpose tumlende rundt i vinden mest om en spøkelsesby. For første gang på lenge merket jeg at byens lyder, eller rettere sagt fraværet av dem, gjorde meg intenst nervøs.

Annonse