00:00 - 12. juni 2020

Trenger hvite å gå i terapi?

Jeg trodde det var en spøk. Nå er jeg ikke så sikker lenger, skriver Ane Farsethås.

Da jeg for en stund tilbake oppholdt meg i USA, var jeg på butikken da jeg ble møtt med det sedvanlige høflige spørsmålet «How are you today?», som er den amerikanske ekvivalenten til et norsk hei. Da den butikkansatte spurte videre om jeg skulle noe interessant den dagen, svarte jeg like høflig tilbake at jeg skulle på et arrangement med poeten Claudia Rankine. Den butikkansatte våknet: Å, er du interessert i rase? Er du interessert i det å være hvit? Vil du være med på «konstruktive hvite samtaler»?

At jeg ikke var vant til å diskutere hudfargen min, og i alle fall ikke med en hvit person med nesten glattbarbert skalle, var nok tydelig, for den butikkansatte skyndte seg å forklare at jo, det var riktignok en invitasjon til et møte om hvit identitet – men det var ikke noe rasistisk foretagende.

Så begynte jeg å motta e-poster fra en gruppe av hvite folk som anser seg å stå i en tradisjon fra Malcolm X og Martin Luther King. Det kan lyde merkelig: Kjempet ikke disse borgerrettsaktivistene for svartes rettigheter? Jo, men på spørsmål om hva de hvite kunne gjøre for å hjelpe svarte, svarte Malcolm X alltid at de hvite først og fremst måtte hjelpe seg selv: at hatet mennesker i majoritetskulturen lot gå utover minoritetene, var minst like skadelig for dem selv som for dem handlingene deres gikk utover. Mens James Baldwin skrev at: «Hvite mennesker i dette landet vil ha mer enn nok å gjøre med å lære og akseptere og elske seg selv og hverandre. Og når de har oppnådd det – noe som ikke vil skje morgen, ja, kanskje vil det aldri skje – da vil the negro problem ikke lenger eksistere, for det vil det ikke lenger være bruk for det.» Det er det enkle, men likevel radikale grunnlaget for gruppen «Constructive White Conversations», som jeg fra da av begynte å motta ukentlige invitasjoner fra.

Annonse