00:00 - 05. juni 2020

To snåle naboer

Emilie Nicolas og Sondre Lerche er begge barn av sin egen tid, men ute av en annen verden.

Gamle sjeler: Med en følelsesmessig investering i musikken skiller Emilie Nicolas (på bildet) og Sondre Lerche seg fra andre artister i millenniumsgenerasjonen. Foto: Rumi Baumann

På et tidspunkt i forrige tiår begynte innspilt populærmusikk, og da særlig i albumform, å omtales som visittkort. Ikke var det penger å tjene på de utallige timene nedlagt i studio og tenkebokser, ikke ble de lyttet til. Det opplevdes som om musikken, det som burde være selve kjernen i enhver artistkarriere, ble devaluert til et verktøy for «alt det andre»: Event-gigs, reklamejobber, virkelighets-tv og kjendiseri i sosiale medier, i beste fall noen godt betalte festivalopptredener. Utgivelser ble en reklame-dings man delte ut på bransjetreff, eller som skaffet artist x noen såre portrettomtaler i media. Resultatet var, enkelt oppsummert, en artist-generasjon man husker for alt annet enn musikken. Skulle man tro.

Ukens to store utgivelser, sett med norske øyene, står heldigvis i sterk motsetning til tesen over. Og det i albumformat. Vel befinner både Emilie Nicolas og Sondre Lerche seg aldersmessig innenfor den berømmelige millenniumsgenerasjonen, med sterke historier å fortelle både på plate og i media; begge har leflet med henholdsvis bløt tv-komedie og grunne talentkonkurranser og er, som tiden krever, engasjerte (og morsomme) brukere av sosiale medier. Likevel er det fremdeles musikken deres man forbinder dem med – deres beundringsverdige, følelsesmessige investering i den. «Jeg er fullstendig i utakt med min egen generasjon», deklamerte Lerche nylig på A-magasinets forside, og selv om han nok siktet til andre dimensjoner av livet, kunne utsagnet like gjerne handlet om forholdet til musikken.

Ute til lunsj. To ord dukker opp i frontallappen: gamle sjeler. Nicolas’ stemme er av den vidunderlige, underlige sorten som virkelig transcenderer tidens løp og som kanaliserer gamle jazz- og bluessangere like mye som samtidens r&b- eller pop-vokalister. Som et annet medium bærer den på generasjoners smerte, sorger og håp. Ved forrige album, det svært personlige Tranquille Emile (2018), satt jeg nærmest ødelagt over tastaturet og gapte over tilstedeværelsen hennes. Norske kulturskoler og utdanningsinstitusjoner har klemt ut mange elektropopstjerner de siste årene, men Emilie Nicolas føles fremdeles i en klasse for seg. Som ekte vare.

Annonse