00:05 - 26. juni 2020

Radikalt på landet

Hvordan skal vi forstå det radikale i Beethovens musikk?

Listig: Ludwig van Beethovens eksperimenter sto alltid med ett ben i tradisjonen. Denne bysten av Beethoven er laget av skulptør Hugo Hagen i 1898. Foto: Library of Congress

Når vi i år markerer 250-årsjubileet for Beethovens fødsel, er det naturlig å løfte frem det radikale i musikken hans. At Beethoven slo seg gjennom som selvstendig og fri kunstner, med en musikk som insisterte på å stå på egne ben i moderne forstand, er også langt på vei riktig. Likevel er det interessant å oppdage at Beethovens strategi var listig; eksperimentene hans sto alltid med ett ben i tradisjonen. Samtidig gikk flere av hans eldre – og i dag mindre kjente – kolleger lenger i oppgjøret med etablerte konvensjoner. Hvordan vi skal forstå det radikale i musikken, forblir imidlertid et åpent spørsmål.

Når det tyske tidligmusikkensemblet Akademie für alte Musik Berlin nå har spilt inn Beethovens 6. symfoni, med tilnavnet «Pastorale», åpner de dette spørsmålet på nytt: Beethovens kjente Pastoralesymfoni er nemlig her koblet med verket Le Portrait musical de la Nature ou Grande Simphonie av tyskeren Justin Heinrich Knecht (1752–1817). Ikke bare foregriper den tyve år eldre Knecht Beethovens satsstruktur og dramaturgi. Med sine idylliske tonemalerier og heftige vindkast, skrevet ut i nærmest abstrakte klangformasjoner, frigjør han seg i tillegg fra de tradisjonelle formskjemaenes tydelige avsnitt – som Beethoven derimot beholder. Knecht fremstår dermed som den radikale av de to. Men kanskje var det ikke så enkelt? 

Annonse