08:21 - 17. juni 2020

Norske arkitekter er like ensfargede som husene de tegner, skriver Gaute Brochmann.

Norske arkitekter er like ensfargede som husene de tegner, skriver Gaute Brochmann.

Når det kommer til arkitektur, er fraværet av mangfold nesten totalt, skriver Gaute Brochmann. Før Yvonne Farrell og Shelley McNamara vant Pritzker-prisen i mars, var bare 3 av 47 vinnere kvinner - og Zaha Hadid den eneste som hadde fått utmerkelsen uten å dele podiet med mannlige kollegaer. Afroamerikanere, afrikanske arkitekter eller barn av emigranter til Europa er helt fraværende på listen over prisvinnere. Foto: Antonio Calanni / AP / NTB scanpix

Sist uke var selvransakelsens tid. Å påstå at det ikke finnes institusjonalisert rasisme i Norge er det samme som å lukke ørene for alle dem som har opplevd den. Det å nynne med til Karpes Heisan Montebello-prosjekt er én ting. Å ta innover seg at man selv er del av samme problem er noe ganske annet.

For meg ser ikke det norske kulturfeltet ut til å ha vært noen stor integreringsarena generelt sett. Men når det kommer til arkitekturen, er fraværet av mangfold nesten totalt.

Internasjonalt fenomen. I mars vant to kvinner Pritzker-prisen, arkitekturens høyeste utmerkelse. Før dem hadde Zaha Hadid vært eneste kvinne som hadde fått utmerkelsen uten å dele podiet med mannlige kollegaer. Påfallende nok var irakisk-britiske Hadid også den eneste vinneren med noe som lignet bruntoner i huden.

Annonse