00:00 - 12. juni 2020

Monologsommer

Monologformen er koronavennlig, men hva slags plass har den i dagens teater? To forestillinger gir to ulike svar.

Fremfører sin egen historie: På en tom scene på Torshovteatret eier Kingsford Siayor både scenen og salen i stykket Superkid. Foto: Øyvind Eide / Nationaltheatret

På en uke ser jeg to monologer fra skrint belagte publikumsrader. Først ut er Girls & Boys av den britiske dramatikeren Dennis Kelly på Oslo Nye. Stine Fevik spiller en navnløs kvinne som mister sønnen og datteren til ektemannen på hevntokt etter konkurs og samlivsbrudd. Som en klassisk tragedie følger vi hennes fortelling fra lykke til ulykke, fra et tilfeldig møte i en flyplasskø, via en kjærlighetshistorie, til barnedrap. Stykket gir ingen substansielle svar på hva som egentlig skjer når mannen tilsynelatende skifter personlighet og myrder sine egne barn. Isteden ikles teksten en tabloid kritikk av menns voldelige tilbøyelighet og forestillingen hviler på klisjeen om at man aldri virkelig kjenner noen. Det er kanskje sant, men jeg får trang til å rope #notallmen.

Teater som produkt. Stykket hadde urpremiere på Royal Court Theatre i London med Carey Mulligan i hovedrollen i 2018. Girls & Boys virker skapt for kvinnelige stjerneskuespillere som skal bryne seg på en sterk kvinnerolle. Man kan lene seg trygt tilbake i Feviks grep om rollen og publikum og slippe følelsene løs i møte med den udiskutable, viktige familievoldstematikken. 

Der stopper det imidlertid for meg. Jeg har store problemer med teksten, den er tilpasset norske forhold, men oversettelsen er ujevnt ispedd anglisismer. Verre er det at den virker kalkulert og ikke egentlig forsvarer hvorfor akkurat denne fortellingen er tatt til scenen, for akkurat dette publikummet, på akkurat dette teatret, bortsett fra at det på papiret er et salgbart teaterprodukt. Dette er gammeldags britisk dramatisk teater som er pent pakket inn og tilmålt opprivende, med Fevik som emblematisk heltemodig kvinne kledd i glamorøst og uskyldshvitt matchende bukse og bluse. Jeg er ikke uberørt, men tror ikke på historien, og dermed heller ikke nødvendigheten av den i teaterrommet. Det er jo ikke som om vi ikke kjenner problematikken, for den er grundig belyst i medier som, i motsetning til Dennis Kelly, lar kvinnene det gjelder komme til ordet.

Annonse